Bakgrunn og målsetning
Atferdsterapeutisk behandling som ”Comprehensive behavioral intervention for tics” (CBIT) består hovedsakelig av tics-kontrollerende trening (Habit reversal training). Denne ser ut til å være den mest lovende atferdsterapeutiske behandling som finnes for å redusere tics, men effekten av den på lengre sikt er ikke blitt undersøkt godt nok. Dette var en av målsetningene til de amerikanske forskerne Piacentini og kolleger. De ville også finne ut om tics-kontrollerende trening for barn var mer effektiv sammenlignet med kun undervisning og informasjon om tics og hvilke vansker dette kan medføre, men uten informasjon om konkrete tiltak for å redusere tics. De ville også se om tics-kontrollerende trening hadde effekt på barn som i tillegg var under stabil medisinsk behandling. Resultatene av dette ble publisert i en artikkel tidligere i år, og blir kort gjengitt her. 

Deltagere og type behandling
Studien inkluderte 126 barn og ungdom mellom 9-17 år med Tourettes syndrom eller en kronisk ticsforstyrrelse i moderat til alvorlig grad. Barn som hadde andre forstyrrelser eller diagnoser i tillegg som for eksempel AD/HD, tvangslidelse, angst, depresjon eller opposisjonell atferdsforstyrrelse ble inkludert i studien, såfremt dette ikke krevde medisinsk behandling eller forandring i eksisterende behandling. Deltagere som ble ekskludert var de som ikke var under stabil medisinering, som hadde gjennomgående utviklingsforstyrrelse, mani, psykose eller som hadde mottatt fire eller flere behandlingstimer med tics-kontrollerende trening tidligere.
Gruppen med 61 barn fikk åtte behandlingstimer over en ti ukers periode. Denne gruppen ble sammenlignet med kontrollgruppen med 65 barn som kun mottok undervisning. Disse kunne diskutere ticsforstyrrelser i grupper hvor både barn og foreldrene kunne diskutere tics og temaer knyttet til dette.

Resultater
Barna som fikk tics-kontrollerende behandling fikk større grad av tics-reduksjon sammenlignet med kontrollgruppen. Dette var signifikante funn som gjaldt både for motoriske, vokale og andre tics-relaterte vansker som for eksempel helseplager som stiv nakke. Det så ikke ut som om det hadde betydning om barna var medisinert, og heller ikke alvorlighetsgraden av tics så ut til å påvirke behandlingsutfallet. Etter seks måneder ble fremdeles behandlingseffektene vurdert som gode.
 

Utfordringer videre
Relativt mange barn responderte ikke som forventet på tics-kontrollerende trening, og her gjenstår det å finne ut om det finnes andre faktorer som kan påvirke behandlingsutfallet. Forfatterne av denne studien viser til at de underliggende mekanismene i dette tiltaket ikke er fullt ut kartlagt. Hvorvidt det eksisterer et samsvar mellom behandlingslengden og dertil langtidsvirkning er heller ikke kjent.
 

Avsluttende kommentar
Dette er atferdsteraputiske tiltak som utvider repertoaret av mulige tiltak som er aktuelle for å redusere tics, og er dermed et viktig fremskritt for behandling av denne type lidelser. Fordelen er blant annet at den vektlegger å utvikle ferdigheter som bidrar til autonomi og mestring, både hos pasienter og deres familier fordi den gjør at de får en aktiv rolle i behandlingen.
For mer informasjon, ta kontakt med BUP lokalt eller regionalt. 


Referanse:
Piacentini, J. et al. (2010): Behavior Therapy for Children With Tourette Disorder. A Randomized Controlled Trial. JAMA; vol. 303 (19): 1929-37.

Artikkelen er hentet fra Innsikt nr 4/2010, 15. årgang.