17. januar i år kom rapporten ”Bedre føre var …Psykisk helse: Helsefremmende og forebyggende tiltak og anbefalinger”, Folkehelseinstituttets rapport som er utarbeidet på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet. Den samler tiltak som er helsefremmende og forebyggende for god psykisk helse i kommunene, familien, oppvekstmiljø, skole og arbeidsplass. Rapporten samler hovedsakelig tiltak som er godt dokumentert og presenterer dette systematisk og oversiktlig. Den samler 50 tiltak, men trekker fram 10 tiltak som spesielt viktig. Dette er blant annet tiltak som styrker foreldreferdigheter, sysselsetting, helsefremmende skoler, kvaliteten i barnehager, forebygging av søvnproblemer og tiltak for å få en sterkere evalueringsforskning.

Rapporten er blitt kritisert av fagfolk og andre i ulike blogger, diskusjonsforum og i media for at brukerperspektivet er utelatt. Noe som kan være et opplagt argument, siden det nå er fokus på å styrke førstelinjetjenestene og styrke samhandling og samarbeid mellom første- og andrelinjen. Arne Holte ved Nasjonalt Folkehelseinstitutt svarte på kritikken, og skrev i en blogg 4. februar: ”…det er like viktig, og kanskje enda viktigere, at man setter inn tiltak som kan forhindre at man blir ”brukere”, som at man setter inn gode tiltak for de som allerede er blitt ”brukere””. Nasjonalt Kompetansesenter for AD/HD, Tourettes Syndrom og Narkolepsi (NK) følger med stor interesse denne utviklingen mot oppbygging av kompetanse i kommunene, og tror at tiltak der folk bor er spesielt viktig i et forebyggingsperspektiv. Dessuten er det mange som påpeker at en lav terskel innen helsetjenester vil bidra til at flere får bedre hjelp der man bor og lever sine liv.

Rapporten ”Bedre før var…” sier at tiltakene skal være basert på kunnskap eller evidens som er fremskaffet gjennom forskning. Imidlertid er det en viss uenighet, og tidvis opphav til friske diskusjoner blant fagfolk og forskere i hvordan man skal presisere hvordan kunnskap eller evidens skal framskaffes. Sosiale sannheter har som kjent en viss begrenset varighet, og det er derfor en utfordring å få forskning og tiltak til å knyttes nærmere sammen. Rapporten drøfter hvordan dette kan løses, og vinkler dette på en saklig og informativ måte. Et annet godt poeng som trekkes frem er nødvendigheten av systematisk refleksjon rundt egen praksis som er nødvendig og viktig for alle som jobber kunnskapsbasert. I tillegg må man ha forskning som kan undersøke forebyggende tiltak og effekten av disse. Å måle kvaliteten på tiltak slik det foreslås i rapporten forutsetter blant annet et bedre samspill mellom forskning og ulike kliniske miljøer. Da var det vel heller ingen tilfeldighet at Norges forskningsråd og Rådet for Psykisk Helse arrangerte konferansen ”Forsking nytter” like etter at rapporten var offentliggjort.
 

Forskning Nytter

Forskningskonferansen om psykisk helse ”Forskning Nytter” som gikk av stabelen i Oslo 26. januar, hadde som målsetning å belyse betydningen av forskning og hva som er utfordringene i feltet mellom hjelpeapparatet og forskningen. De hadde valgt ut tre aktuelle forskningsområder; lavterskeltilbud, selvhjelp og sosiale og kulturelle forhold.

Odd E. Havik, professor ved Universitetet i Bergen understreket at man bør samkjøre forskning og praksis mye mer enn det som gjøres i dag. For å unngå at det tar flere tiår før forskningsbasert kunnskap blir omsatt til praksis må man få forskningen flyttet ut i klinikker. Det er der virkeligheten er, og det er der man kan undersøke om metoder og behandlinger har effekt. Han etterlyste også til at enkelte fagfolk bør bli flinkere til å følge retningslinjer i forhold til å bestemme hva slags behandling som skal gis pasienter.

En annen bidragsyter på konferansen var Lars Wichstrøm, professor i klinisk barnepsykologi ved NTNU. Wichstrøm er opptatt av å få tak i psykiske problemer hos barn så tidlig som mulig slik at dette ikke blir plager som utvikler seg. Psykiske problemer i denne gruppen er noe man vet relativt lite om, og det er viktig å undersøke om skjemaene måler dette riktig. Derfor er han i gang med å finne pålitelige screeningmetoder som kan avdekke psykiske problemer hos barn, og som er egnet for praktisk bruk i for eksempel helsestasjoner eller barnehager.

Metodene som brukes i dag er nesten utelukkende spørreskjema til foreldre og barnehagepersonell og baseres på større barn og voksne. Wichstrøm undersøker hvor godt dette egner seg for kartlegging av problemer hos førskolebarn.
 

Innlegget om kognitiv atferdsterapi mot søvnløshet av Børge Sivertsen fra Nasjonalt Folkehelseinstitutt var et av de andre innleggene som kanskje er mest interessant for INNSIKTs lesere. Han refererte til ”Barn i Bergen-studien” og helseundersøkingelsene i Nord-Trøndelag (HUNT-2), hvor det blant annet er sett på sammenhengen mellom symptomer på insomni og helsetjeneste- og medisinbruk. Tallene herfra kan tyde på at forekomsten av insomni er høyere hos de som bruker helsetjenester. 20-30 prosent av barn og unge oppgir at de sliter med hyppige søvnvansker, og at dette kan predikere kronisk insomni. Når det gjelder barn bør de ikke få sovemedisin, men her kan foreldre selv lære enkle teknikker som gjør at barna deres får bedret søvnproblemene, hevder han. (Se artikkel om søvn og søvnvansker.) Svært mange får ikke hjelp med søvnproblemer, og hos voksne kan insomni være en risikofaktor for uføretrygding og/eller utvikle depresjon, og dermed blir storforbrukere av helsetjenester. Sivertsen har undersøkt effekten av kognitiv atferdsterapi (KAT) hos eldre mennesker med insomni. Han sammenlignet medisinbruk og KAT, og fant at innsovningstiden og tiden de eldre var våken om natten ble kortere hos gruppen som fikk KAT, i tillegg ble også den dype søvnen lengre hos KAT-gruppen.

Hvis du vil lese mer om forskningskonferansen og lese innleggene kan du gå inn på sidene til Psykisk helse, www.psykiskhelse.no

Illustrasjon: Istockphoto