Det var lenge moderne med simulankapasitet. Nå er mobilen allemannseie, internett et krav og Facebook et sentralt sosialt medium å følge med på hvis man skal henge med. Da er det multitasking som gjelder, evnen til å supersjonglere: kunsten å få til mer på mindre tid gjennom å manøvrere seg gjennom flere oppgaver samtidig, spesielt i den digitaliserte hverdagen.


Saken er at det i dag finnes et arsenal av duppedingser som gir oss øyeblikkelig tilfredsstillelse slik som blant annet internett, mobiltelefoner, tv og ipad. Vi kan få all den informasjon vi vil, når vi vil og hvor vi vil. Hvordan er været i Thailand? De siste sprellene fra det svenske kongehus? Mulighetene er grenseløse. Behovet for å være tilgjengelig eller for å få kunnskap der og da, gjelder for flere og flere mennesker - og til alle døgnets tider. For mange viskes arbeidsliv og privatliv bort. Det er liksom ikke grenser for hva folk tilsynelatende, og med den største selvfølgelighet, forteller om hvor mange ting de greier å gjøre samtidig: se tv, snakke i telefonen, skrive og lese avisen (og kanskje enda mer…). Men får vi egentlig gjort så mye mer i en slik multimediacocktail? Selv om hjernen er en fantastisk innretning, kan den ha noen begrensninger? Og hva betyr dette for mennesker som sliter med å holde fokus, konsentrasjon og hukommelse?
 

 

Sprikende forskningsfunn om hjernens
evne til multitasking

Media presenterer fra tid til annen forskning som får et nærmest entusiastisk preg over hjernens evne til å tilpasse seg og trenes opp. At det skjer forandringer, det vet vi, men på hvilken måte er ikke kartlagt fullstendig. Forskningsfunnene spriker om hvordan de ulike systemene i hjernen samarbeider eller påvirker hverandre. For eksempel mener enkelte forskere at om man trener opp en kognitiv ferdighet vil dette ikke nødvendigvis smitte over på andre kognitive ferdigheter (selv om du blir god i dataspill, blir du ikke nødvendigvis god i kryssord ). Andre igjen fremhever at hjernen er såpass plastisk og til dels kan ”overta” funksjoner som andre deler av hjernen ikke greier som følge av skade. Franske forskere mener at hjernen får store vanskeligheter om den forsøker å utføre flere enn to oppgaver samtidig (Charron og Koechlin, 2010). Kort fortalt mener forskerne at de delene av hjernen som er involvert deler oppgavene seg imellom og tar hver sin oppgave. Gjennom å veksle mellom oppgavene greier hjernen å holde tråden. Hvis man forsøker å utføre en tredje oppgave, sliter hjernen mer, og det vil gå ut over nøyaktigheten i utførelsen av oppgavene. Man kan lage mat og snakke i telefonen samtidig, men man klarer ikke å gjøre en tredje ting, for eksempel høre på radioen. En teori forklarer dette med at hjernens kapasitet til å utføre flere ting samtidig er som en flaskehals (se f.eks Lachter et al. (2004) for omtale av Brodbent`s filter teori). Når man multitasker trenger hjernen dessuten noen dessuten sekunder på å rejustere seg til foregående eller eventuelt en ny oppgave. Dermed kan multitasking være sterkt overvurdert som en måte å spare tid på. Vi tror vi gjør flere ting på en gang, mens i virkeligheten kun veksler vi mellom et antall gjøremål, der vi vier hver oppgave vekslende oppmerksomhet.
 

Fordeler og ulemper med multitasking?

I boken iBrain, hevdes det at den yngre generasjonen er de som er mest sårbare for den ”digitale hverdagens uheldige bivirkninger” fremfor de som har tilegnet seg dette i voksen alder. Forfatterne av boken argumenterer for at de yngste vil få en annerledes stil og et annet mønster i tenkningen sin. For eksempel vil problemløsning sammenlignes med at man nærmest stakkato tilnærmer seg og løser oppgaver ved å hoppe fra webside til webside på internett. Dermed mistes raskt interessen, og man unnlater å bruke tid på å tenke i dybden når man leter etter løsninger. Forfatterne mener derimot at det positive med dette er at ungdommens iq vil stige år for år, og evnen til å ”multitaske” uten å gjøre feil vil etter hvert bli styrket. Det kan hende at bruken av teknologi forbedrer hjernens funksjonsevne ved at den blant annet blir flinkere til å skifte oppmerksomhet mellom oppgaver. Dette blir ren spekulering, da det ikke finnes studier som kan vise hvordan dette forholder seg i folks hverdag. Det finnes enkelte studier som har testet multitasking, men i relativt snevre test-situasjoner, og som viser en viss bedring i å skifte fokus mellom enkle visuelle og auditive oppgaver etter en periode med intens trening i dette (se f.eks Strobach, T. et al. (2011)). Utfordringene fremover bør derfor være å se på varigheten av disse effektene og hvordan ulike motivasjonelle forhold kan spille inn. I tillegg bør forskning anvende en bredere design for å kunne si noe om dette gjenspeiler virkeligheten bedre. Man kan jo spørre seg om den enorme tilgangen til digital underholdning og sosiale medier kan føre til at man blir mindre tålmodige, mer irritabel og mindre i stand til å utsette oppfyllelse av behov? Enkelte frykter at dette også kan føre til at de unge (?) ”multitaskerne” underutvikler de sosiale evnene sine gjennom å være i kontinuerlig modus som fleksibel, multitaskene og fokusskiftende. Enkelte har kalt dette for ”digital AD/HD”, eller ”kollektiv AD/HD”. At det finnes folk som mener at man kan betegne dette på denne måten, er med på å undergrave denne diagnosens betydning. At den nevropsykiatriske diagnosen AD/HD blir kritisert og beskrives som et resultat av sosiale konstruksjoner, eller et sosialt fenomen er ikke noe nytt. Som et lite tanke-eksperiment kan man forestille seg hvordan hadde det sett ut om man hadde begynt å snakke om nærsynthet som et sosialt fenomen på samme måte. Å ta en grundigere kikk på hva nevropsykiatrisk forskning og lignende felt har oppdaget, kan kanskje bidra til å overbevise skeptikerne?
 

Multitasking – helt greit for en hyperaktiv hjerne?

Det er mangel på kunnskap om hva multitasking innebærer og hvilke konsekvenser dette har. Hva gjør dette med de som sliter med å organisere hverdagen, prioritere, huske avtaler eller gjøremål, har problemer med oppmerksomhet og konsentrasjon og er impulsiv? Den digitaliserte, ”multitaskende” hverdagen angår de fleste, og mange opplever kanskje at problemer med å styre tiden blir vanskeligere? For enkelte er det vanskelig å gå fra en oppgave til en annen, og slike overganger må også planlegges og/eller forberedes. Dessuten trenger mange mer tid til re-justering, eller å komme i gang igjen
etter avbrytelser. Om man i det hele tatt kommer i gang eller husker det man skulle komme i gang med. Hvor problematisk vil ikke den ”multitaskende” hverdagen eller arbeidsdagen være da? Samtidig er det ikke ukjent at mange har en oppfatning av at det motsatte også kan være tilfelle, nemlig at mennesker med AD/HD kan være gode
til å gjøre flere ting på en gang og samtidig være effektiv, uten at det går ut over effektiviteten. Nå nylig kom en artikkel om multitasking hos voksne med AD/HD, hvor man sammenlignet mennesker med og uten denne diagnosen på standardiserte oppgaver som undersøker evnen til multitasking. Her fant man at gruppen med AD/HD
faktisk gjorde det bedre på enkelte av multitasking-oppgavene sammenlignet
med voksne uten diagnosen.

 

Dette gjaldt spesielt på testene som var strukturerte, mens kontrollgruppen derimot gjorde det best på de ikke-strukturerte oppgavene. I tillegg oppdaget de flere
interessante funn, blant annet at voksne med AD/HD så ut til å være mer motivert på enkelte av oppgavene, samtidig som de var i bedre humør. Vel og merke under test-situasjonen, og ikke etter da det så ut til at det motsatte var tilfelle. Deltagerne i studien ble bedt om å ikke ta medisin de siste 24 eller 48 timer, avhengig av hvilken type medisin
de brukte. Av en eller annen grunn var det vanskelig å rekruttere kvinner til denne studien, så det var derfor bare menn som ble testet.


Til tross for dette kan man kanskje si, var det flere interessante funn som ble avdekket og diskutert. For denne omgang holder det å si at funnene kan tyde på at mennene undervurderte hverdagslig fungering på dette området, og betydningen av å ha hverdagen så strukturert som mulig ble også fremhevet her. Når det gjelder mennesker
med Tourettes syndrom og multitasking har blant annet forskeren Shelly Channon undersøkt dette, men uten å finne oppsiktsvekkende funn som indikerer at disse menneskene kommer dårligere ut på dette.


Enkelte hevder man føler seg komfortable med å være i konstant forandring,
og opplever at et slikt miljø gjenspeiler deres personlighet eller virker mentalt stimulerende. Noen mennesker føler de trenger å være mer eller ekstra engasjert for å være produktive eller for å prestere optimalt. Så blir spørsmålet hvorvidt dette harmonerer med hverdagens eller arbeidslivets krav, og på sikt?

 

Referanser
Channon, S. et al. (2003): Executive function, memory, and learning in
Tourette`s syndrome. Neuropsychology, 17 (2): 247-254
Channon, S. et al. (2004): Social cognition in Tourette`s syndrome: Intact
theory of mind and impaired functioning. Journal of Autism and Development
Disorders, 34 (6), 669-677
Charron, S. and Koechlin, E. (2010): Divided Representation of Concurrent
Goals in the Human Frontal Lobes. Science, 328 (5976): 360 – 363
Gawrilow, C. et al. (2011): Multitasking in adults with ADHD. ADHD Attention
Deficit and Hyperactivity Disorders (Published online april 2011:
DOI: 10.1007/s12402-011-0056-0)
Lachter, J. et al. (2004): Forty five years after Brodbent (1958): Still no
identification without Attention. Psychological Review, 111 (4): 880-913
Small, G. and Vorgan, G. (2008): IBrain- Survviving the Technological
Alteration of the Modern Mind. New York: Collins Living
Strobach, T. et al. (2011): Task switching: effects of practice on switch and
mixing costs. Psychological Research (Published online march 2011. DOI
10.1007/s00426-011-0323-x)

 

Illustrasjon: Istockphoto