Eksekutive funksjoner (EF) er prosesser som har å gjøre med vurdering og utføring av handlinger, fra latin ”executio”; utføre, fullføre. EF er viktig for å utføre handlinger på en fornuftig og effektiv måte og er av vesentlig betydning i en persons daglige fungering. Både planlegging, problemløsning, dømmekraft og impulshemming påvirkes dersom EF av ulike grunner fungerer dårlig.


EF-funksjonene reguleres og styres fra hjernens fremre deler; de såkalte frontallappene. Denne delen av hjernen er umoden ved fødsel, noe en ser ved at spedbarn ikke har viljestyrt kontroll over egne handlinger. Frontallappene har forbindelser til alle andre deler av hjernen og har som oppgave å innhente informasjon fra ytre sansning og indre forhold, vurdere, ta beslutninger, sette i gang, endre og sluttføre handlinger og evaluere resultatene.
 

EF utvikles gjennom biologisk modning og erfaring og er påvirkbare (lar seg endre) gjennom hele livsløpet, men den viktigste utviklingen skjer fra fødsel til cirka 20 år. EF-begrepet er ikke enhetlig da disse funksjonene består av mange ulike prosesser som kan være innbyrdes uavhengige. Koordinering av tanke og handling er blant annet en viktig funksjon, likeledes evne til å hemme impulser når det er påkrevet.


Noen teoretikere inkluderer oppmerksomhet, spesielt arbeidsminne, i EF. Sikkert er det at oppmerksomheten er av stor betydning for at disse prosessene skal fungere, likeledes påvirkes de av motivasjon (som igjen er nært knyttet til emosjonelle forhold).
Svikt i EF har vært et viktig forskningsområde i eksperimentell og klinisk forskning på AD/HD. De fleste teoretikere er enige om at svikt i EF karakteriserer personer med AD/HD, selv om de har vektlagt ulike sider ved EF og gitt dem forskjellige navn (Barkeley, 1997, 2006; Castel¬lanos et al 2006, Castellanos & Tannock 2002; Sergeant 2000; Sonuga-Barke 2005; Nigg et al 2005; Blum et al 2000; Sagvolden et al 2005) .


Problemet med beskrivelse og måling av EF-vansker ved AD/HD er at denne type svikt ikke er spesifikk; personer med andre typer psykiatrisk problematikk har også vansker med disse prosesser, spesielt personer med sinnslidelser som schizofreni, mani-depresjon, OCD (tvangstilstand) og autisme. Man har ikke påvist diagnose-spesifikke utfall ved disse ulike diagnosene selv om kvalitative foreskjeller nok er beskrevet. Andre problemer er at det anvendes ulike metoder for målinger, som igjen fører til at man beskriver ulike aspekter og at personens modningsnivå er bestemmende for funksjonsevnen.
 

Der er særlig to sider ved EF som er beskrevet som hyppig forekommende ved AD/HD; evne til å hemme impulser og svikt i koordinering av tanke og adferd. Siden personer med AD/HD har store oppmerksomhetsvansker med hensyn til å kunne fastholde oppmerksomheten over tid, vil de funksjoner som krever dette også bli rammet. Det betyr at en kan observere dysfunksjoner hos personer med AD/HD på alle områder av EF, men graden av svikt kan variere mye.


De som er sterkt svekket vil kunne tilfredsstille alle kriteriene i diagnosesystemet mens de mindre alvorlige tilfeller tilfredstilles bare noen få. Oppmerksomhetskriteriene i DSM (den amerikanske diagnosemanualen) er operasjonaliseringer (praktiske beskrivelser) av resultatet av svikt i EF, for eksempel fullfører ikke skoleoppgaver eller har vansker med å organisere arbeidet.


Impulsivitet, evne til å hemme adferd, bedres etter hvert som hjernen modnes og er nært assosiert med EF. Svikt i impulshemning er ett av de viktigste symptomområdene ved AD/HD. Men en annen og spesiell form for impulsivitet som kalles ”reward delay discouting”; evne til å utsette belønning; utgjør en spesiell form for sårbarhet som en sub-gruppe av personer med AD/HD har . Denne gjør dem spesielt utsatte for utvikling av rus og avhengighetsproblematikk. De to formene for impulsivitet er knyttet til nevrotransmitterne dopamin og serotonin, begge substanser man påvirker ved medikamentell behandling av AD/HD.


EF er avhengig av normalt fungerende transmittersystemer hvor særlig dopamin er av betydning. Ved AD/HD er det ubalanse i disse systemer, og dette fører til svikt i integrering av ulike hjernefunksjoner. Hjernens aktivering er på grunn av dette ikke optimal, noe som kommer til syne som svikt i oppmerksomhet, motivasjon og regulering av adferd, alle sider ved EF-funksjonene.


Kort kan man si at EF er funksjoner som er avgjørende for om en person kan utnytte sine evner og talenter og for å kunne ta til seg nye kunnskaper. Man antar at svikt i EF er årsaken til at barn med AD/HD faglig sett blir hengende lengre og lengre etter klassekamerater etter hvert som de blir eldre.


EF kan bedres noe gjennom visse behandlingsformer med vekt på teknisk trening eller biofeedback, men dette er ikke i vanlig bruk, og de har ikke solid empirisk basis i klinisk sammenheng. En kombinasjon av medikamenter, tilrettelegging av hverdagen og ikke minst spesialpedagogiske tilnærminger i skolesituasjonen, er for tiden de verktøy vi har for å redusere negative følger av svikt i EF hos personer med AD/HD.
Flere har de senere år tatt til orde for at subgruppen ADD, de som ikke har hyperaktivitet men fortrinnsvis bare oppmerksomhetsvansker og ”sluggish cognitive tempo” ikke egentlig er en AD/HD-lidelse i det hele tatt. Se blant annet Milich et al, 2001
”Svikt i eksekutive funksjoner har vært et viktig forskningsområde i eksperimentell og klinisk forskning på AD/HD.”


Artikler om AD/HD og læring på Innsikt.org:

Hvorfor strever barn med AD/HD med læring?
 

Trening med nevrofeedback ved AD/HD

Langtidsvirkende metylfenidat til voksne med ADHD

Tilbake til forsiden


Illustrasjon: istockphoto