INNSIKT snakket med Henrik Treimo, prosjektleder for utstillingen
og Ellen Lange, som har vært med på intervjuene både for filmene
og boken som er laget til Mind Gap. Mind Gap har tatt i bruk uortodokse
metoder for å få publikum til å reflektere, se, lytte og forstå mer
av oss selv og hjernens irrganger. Ved bruk av lys, lyd, film og sceniske
virkemidler vil utstillingen formidle kunnskap og forståelse om hjernen
og om hjerneforskning. En rekke aktører har samarbeidet om
utstillingen, deriblant Nasjonalt medisinsk museum, Norsk Teknisk
Museum, Akademi for Scenekunst og Universitetet i Oslo.
Henrik Treimo og Ellen Lange ble med Innsikts utsendte for å se
på utstillingen. Først kom vi inn i et lite rom der vi ble stående en
stund i mørket, til en slags nedtelling, før vi kom inn i det første store
rommet. Det er fullt av speil, og små portretter av folk. Først ser det
ut som foto, men så viser det seg å være videosnutter. ”Vi håper at
folk får ideer og identifiserer seg med de som er på video. Og kanskje
reflekterer man over hvem man selv er? Vi har forsøkt å lage en
utstilling som engasjerer interaktivt gjennom intellektet og sansene,
i stedet for en fysisk interaktivitet gjennom bruk av knapper.” Gjenstander
inne i speilrommet er blant annet ape, høne, kanin, krabbe,
fisker. Dyr som brukes i forskning, forteller Treimo.
 

Rom 2
 

I rom nr to er det en skog av trær med videointervjuer montert. Her er
det intervjuer og terapeutiske samtaler med personer som har nevrobiologiske
tilstander som er filmet. For eksempel kan man se en samtale mellom en terapeut og en person som har schizofreni, mens en annen film er av en ung dame som forteller om stemmene hun lever med i hodet, hvor et kristent punk-rock-band som trakasserer henne.
Da de først dukket opp var de hyggelige, men etter en tre måneders tid ble stemmene ubehagelige og startet trakasseringen.


Ellen Lange forteller at flere av de som ble intervjuet snakker om
at de av og til føler at de må fortelle om tilstanden sin med en gang
de møter nye mennesker, så ikke de tror man er gal, full, eller rar.
”Men da er dilemmaet at man blir ”hun med slag”, eller ”han med
AD/HD”. Og det blir ikke riktig, at diagnosen skal identifisere personen.
De setter ord på dette i videointervjuene, ”Hva er meg og hva er sykdommen/tilstanden? ”Du blir jo ikke en annen person fordi om du plutselig får en diagnose”, sier hun.
Dette er et av dilemmaene til en dame i 40-årene som opplevde slag. Hun forteller åpenhjertig på filmen om hvordan hun har problemer med hukommelsen i ettertid. Det er også borte lange perioder av livet etter slaget. Hvordan definerer sykdommen henne, og hvordan definerer andre henne, er noe av det hun snakker om. Og hvordan hun kommer gjennom hverdagen ved å lage huskelapper hele tiden. Hvordan forklarer du noen du har drukket kaffe med for noen dager siden at du ikke husker dem?


Noen av filmene er intervjuer med forskere, som forteller om sitt arbeid blant annet om hukommelse og psykoser. En av dem er Ole A. Andreassen, fra OUS. Han er også portrettert i boken Mind Gap, som hører til utstillingen. Her er det presentert 24 forskere fordelt på 18 forskningsprosjekter. Dyp hjernestimulering, samtaleterapi og genforskning er noen av temaene.


Henrik Treimo sier det er fint å ha fått med så mange som vil fortelle om sine diagnoser, og som tør å snakke så åpenhjertig om det. ”Det er fint å synliggjøre sykdommer som er usynlige. Det er mange tabuer rundt dette, og vi håper å kunne rive ned noen dem.”
Ellen Lange legger til ”De blir med litt for ”saken”, de som har latt seg intervjue. Det har vært lett å finne folk som har hatt lyst til å være med på prosjektet. Jeg tror det er viktig å gjøre noe med prototype-forestillingene vi har om nevrobiologiske tilstander.”
 

ECT - elektrosjokkapparatet.


En av gjenstandene som er plassert mellom trærne i det store rommet, er et gammelt elektrosjokkapparat. ”Elektrosjokkapparatet har nå fått en oppsving i bruk,” forteller Ellen Lange.”Det brukes mot depresjon, og har god effekt på bipolar lidelse. Men vi vet ikke hvorfor. Og det er det som er så interessant med mye av de nevrobiologiske behandlingene. Vi vet at de virker, men vi vet ikke hvorfor. Blant annet benytter Lovisenberg sykehus seg av dette i behandling.”
 

Rom 3

Det siste rommet i utstillingen er et stort svart rom der det henger legeverktøy og instrumenter i taket. Det føles som en reise i legevitenskapens mange århundrer. Det var flere momenter i utstillingen, men de må Innsikts lesere se for seg selv, dersom de besøker utstillingen. Den skal stå til høsten 2012, så det er nok av tid til å se den. Prosjektleder Treimo forteller at det er ventet at mellom 3- og 400 000 mennesker vil være innom utstillingen. ”Folk husker nok ikke alle faktaene, men den kroppslige opplevelsen skal de ikke glemme!”

 

Foto fra utstillingen: Lesley Leslie-Spinks