Atferdsrettede tiltak blir anbefalt som behandling for barn med AD/HD, ofte i tillegg til eventuell behandling med legemidler. Her i Norge er det atferdsprogrammene De utrolige Årene (DUÅ) og Parent Management Training, Oregon modellen (PMTO), som er mest utbredt og kjent. Dette er behandling som har vist lovende resultater for barn med atferdsvansker. Programmet DUÅ er et manualbasert program for behandling av barn med atferdsvansker utviklet av professor Carolyn Webster-Stratton ved Washington University i Seattle. Behandlingen retter seg først og fremst mot foreldre og lærere som har barn med store atferdsvansker. I Innsikt nr. 2/2009 hadde vi et referat fra foredraget psykolog Willy-Tore Mørch holdt om DUÅ på AD/HD Norges årlige konferanse (Innsikt nr 2/2009 side 8 - 11).
 

Lovende norske erfaringer
 

En norsk studie av DUÅ har vist at 2/3 av barna med atferdsvansker har så markert reduksjon i problematferden etter behandlingen at de kommer innenfor det som er normalområdet for mål på atferdsvansker. Oppfølgingen viser at de samme barna heller ikke tilfredsstiller kriteriene for alvorlige atferdsvansker ett år etter. Programmet har vist lovende resultater også for barn med symptomer på AD/HD. Dette blir publisert i en artikkel i årets mai utgave av Tidsskrift for norsk psykologforening (Mørch og Drugli 2011). Så lenge som ett år etter behandlingen ble det stadfestet AD/HD-symptomer hos færre barn enn ved oppstarten. Foreldrene ga også uttrykk for at de hadde fått god støtte til å takle barnets vansker i hverdagen og at AD/HD-symptomene ikke lenger var like belastende som før. Imidlertid viste oppfølgingen fem til seks år etter at andelen barn med en formell AD/HD diagnose hadde steget noe i forhold til andelen som hadde symptomer ett år etter behandlingen. Diagnosen var satt som følge av at barna etter hvert hadde fått store vansker med uro og konsentrasjonsvansker på skolen. Spørsmål som naturlig reiser seg er hvilken varig effekt behandlingen har på atferdsproblemene til barn som er diagnostisert med AD/HD og om behandlingen også har positive resultater på konsentrasjonsvansker, hyperaktivitet og impulsivitet hos disse barna.
 

Ny studie for barn med AD/HD-diagnose
 

Grunnleggeren av programmet DUÅ, Carolyn Webster-Stratton, har nylig sammen med Jamila Reid og Ted Beauchaine publisert resultater fra en studie med 99 barn i alderen 4-6 år diagnostisert med AD/HD. Omtrent halvparten av disse barna hadde en primær AD/HD-diagnose, og den andre halvparten hadde comorbid AD/HD og atferdsforstyrrelse (ODD). Halvparten ble tilfeldig valgt ut for behandlingen med DUÅ, den andre halvparten satt på venteliste for å få behandling senere. Programmet strakte seg over 20 uker, med èn to-timers sesjon hver uke. Programmet var styrket med moduler for å høyne foreldrenes forståelse av hvilke reaksjoner som egner seg best med utgangspunkt i kunnskapen om utvikling og vansker hos barn med AD/HD. Programmet inkluderte også en tilleggsmodul som gis som oppfølging til DUÅ for å lære opp foreldrene i problemløsning, for lærere når det gjelder atferdsplanlegging, for å involvere personer fra familien og for å trene på teknikker for å redusere depresjon og sinneutbrudd. Barna deltok på Dinosaurskolen som ble holdt samtidig som foreldrene fulgte sitt gruppeprogram. Dinosaurskolen omfattet blant annet opplæring i det å følge grupperegler, trening i å uttrykke følelser og fokus på temaet vennskap, samt trening i problemløsning. Etter behandlingen ble foreldrene stilt spørsmål om det var søkt annen hjelp etter programmets oppstart. I kontrollgruppen hadde fem barn fått annen psykologisk behandling og syv hadde startet behandling med legemidler. I behandlingsgruppen hadde ett barn fått annen psykologisk behandling og fem hadde startet behandling med legemidler. Av budsjettmessige begrensninger ble ikke klasseromsmodulen på mellom fire og seks dagers trening av lærere pluss individuell veiledning, som normalt er en del av DUÅ, anvendt.
 

Effekten av programmet ikke overført til klasserommet


Under observasjonslek etter programmet var avsluttet brukte mødre som deltok mer ros og oppmuntring og engasjerte seg mer i instruksjon og veiledning enn mødre i kontrollgruppen. Fedrene viste ikke samme positive endring. Dette på tross av at de hadde minst like høy deltakelse i programmet som mødrene. En mulig forklaring er at fedrene i mye større grad enn mødrene var i arbeid og dermed hadde mindre tid til å praktisere sammen med barna. En annen forklaring er at fedrene i denne studien ble observert som mer uorganiserte enn fedre i tidligere tilsvarende studier. Dette trekket kan være en indikator på at de selv har AD/HD. Her kreves det mer forskning. Imidlertid rapporterte både mødre og fedre om positiv virkning på barnas atferd. Dette gjaldt utagering, hyperaktivitet, oppmerksomhet og opposisjonell atferd så vel som følelsesregulering og sosiale ferdigheter. Det kunne også måles positive effekter på barnas emosjonelle vokabular og problemløsningsevne. I klasserommet var derimot resultatene mindre lovende. Lærerobservasjoner indikerer en signifikant bedring på utagering, men ikke på oppmerksomhetsvansker og hyperaktiv atferd. Uavhengige observatører fant ingen effekt i klasserommet på verken utagerende atferd, oppmerksomhetsvansker eller hyperaktivitet. Dette kan muligens forklares med at lærertreningen var utelatt av økonomiske grunner. En studie som denne, gir imidlertid mer inngående kunnskap om hvilke vansker barn med AD/HD møter i ulike situasjoner, og den viser behovet for at det må utvikles flere spesifikke behandlingsstrategier for barn med AD/HD. Ikke minst gjelder dette de kognitive vanskene og atferd i læringssituasjoner. Mer adekvate behandlingsstrategier anvendt på de ulike spesifikke problemområdene hos barn med AD/HD vil kunne bidra ytterligere til å forebygge en videre eskalering til alvorligere atferdsproblemer senere i livet. Og ikke minst. Studien minner oss om at bedring på ett område ikke er ensbetydende med at alle problemer er løst.

Les også


Referanser:
Mørch,W-T., Drugli, MB.: Behandling som hjelper mot atferdsproblemer. Tidsskrift for norsk psykologforening mai 2011 48, 486 – 488.
Webster-Stratton, CH., Reid, MJ., Beauchaine, T. : Combining Parent and Child Training for Young Children with ADHD.
Journal of Clinical Child & Adolescent Psychology
2011 40 (2) 191-203.

 

Illustrasjonsfoto: Istock