De siste årene har det vært mulig å teste ut kognitiv terapi for ulike psykiske plager via internett. Journal of Sleep Research publiserte nylig en artikkel som oppsummerer langtidseffekten av kognitiv atferdsterapi levert på internett i behandlingen av plagsomme tilbakevendende mareritt. Ifølge forfatterne er mellom to til fem prosent av befolkningen plaget av mareritt i en slik grad at det går utover tilværelsen i våken tilstand ved at det skaper stress og mental belastning. Forfatterne som arbeider ved psykologisk institutt i Utrecht i Nederland, sammenlignet behandling med Imagery Rehearsal Therapy (IRT) med en enklere metode for eksponeringsterapi. To grupper ble satt på venteliste og fungerte som kontrollgrupper.


Deltakerne ble rekruttert via en populærvitenskaplig webside for mareritt www.nachtmerries.org. Fire av de største nasjonale avisene i Nederland publiserte på samme tid en artikkel om mareritt. Artiklene var lenket til websiden. Kriteriene for å komme med i studien var: å være 18 år eller eldre og å ha opplevd mareritt definert etter SLEEP-50, et fem siders spørreskjema som er validert for mareritt. Eksklusjonskriteriene var posttraumatiske symptomer, suicidalitet og schizofreni. 399 deltakere ble opprinnelig inkludert. Disse ble tilfeldig fordelt i fire grupper der 103 fikk IRT-behandlingen, 95 fikk en mer tradisjonell og enklere form for eksponeringsbehandling. 95 ble kun satt på venteliste. 106 fikk i oppgave å skrive mareritt-dagbok for å kontrollere effekten av å holde oppmerksomheten på marerittene. Disse ble også satt på venteliste. De to siste gruppene ble ansett som kontrollgrupper og fikk tilbudet om IRT-selvhjelpsbehandlingen på et senere tidspunkt. Oppfølgingsstudien 42 uker senere omfattet bare de 198 som enten fikk IRT-behandlingen eller eksponeringsbehandlingen.
 

Den opprinnelige protokollen utviklet av Krakow ble tilpasset, og det ble utarbeidet en 50 siders manual som ble gjort tilgjengelig for deltagerne på internett. De som fikk IRT-behandlingen, fikk også såkalt «imaginative relaxation», det vil si avslapningstrening koplet sammen med visualisering av hendelser. Både IRT-gruppen og de som mottok eksponeringsbehandling, gjennomførte progressiv muskelavslapning, en angstdempende teknikk basert på vekselvis å spenne og slappe av bestemte muskelgrupper.

Resultatene var mest lovende for IRT. Frekvensen av mareritt var redusert med vel 60 prosent etter 16 uker, etter 42 uker var denne minket noe og lå på 51 prosent, som likevel regnes som høyt. Netter med mareritt var redusert med over 51 prosent etter 16 uker og nesten 45 prosent etter 42 uker. Stress som følge av mareritt var redusert med vel 35 prosent etter 16 uker og vel 45 prosent etter 42 uker, altså en klart positiv langtidseffekt på livskvalitet. Effekten var svakere i gruppen som mottok eksponeringsterapi, særlig var det en betydelig dårligere effekt på livskvaliteten, der det var en reduksjon på knapt 17 prosent etter 42 uker. De som var satt på venteliste, og i tillegg noterte ned marerittene, hadde mindre plager med mareritt etter 16 uker enn de som bare stod på venteliste. Begge de to gruppene fikk senere tilbud om IRT og er ikke med i langtidsoppfølgingen.
 

Forfatterne anbefaler behandlingen via internett som et godt førstevalg i en flertrinns behandlingsmodell for mareritt. Behandlingen baserer seg på en modell for IRT som også har vist lovende resultater i mer tradisjonell klinisk behandling (Krakow og Zadra, 2006). På tross av de svært oppløftende resultatene har denne studien metodiske svakheter som ikke må bli oversett. Det er grunn til å anta at rekrutteringen gjennom media åpner for stor grad av selvseleksjon. Resultatene kan dermed ikke uten videre overføres til den generelle populasjonen som strever med mareritt. Intervensjonen er dessuten basert på selvhjelpsprosedyrer, og kontrollen med kvaliteten på den kliniske informasjonen vil følgelig lide sammenlignet med en mer tradisjonell form for behandling der pasienten møter behandleren ansikt til ansikt. Skremmende drømmer og mareritt forekommer ofte som et tilleggsproblem hos personer med våre diagnoser. Dette er spesielt vanskelig for barna. Metoden har foreløpig en klar begrensning i at den ikke passer i behandlingen av mareritt hos barn, så her vil det nok være behov for at behandlingen gjøres poliklinisk. For personer som plages av forskjellige mareritt hver eneste natt, anbefaler forfatterne såkalt Lucid Dreaming Therapy hvor deltagerne læres opp til å endre mareritt i løpet av drømmesekvensen slik at marerittene forebygges. Og sist men ikke minst, metoden som tilbys over internett er foreløpig ikke oversatt fra nederlandsk til norsk.

 

Imagery Rehearsal Therapy (IRT)
Den opprinnelige behandlingen består av to deler fordelt over fire to-timers sesjoner. Den første delen har hovedfokus på mareritt som et lært søvnproblem. Den andre delen ser på mareritt som et symptom på «en skadet forestillingsevne». I de to første sesjonene oppmuntres pasientene til å undersøke hvordan marerittene virker inn på søvnen for å få oppmerksomhet på hvordan de fremmer innsovningsvansker, og hvordan marerittene dermed kan bli oppfattet som lært atferd. De to siste sesjonene har hovedfokus på den menneskelige forestillingsevnen, hvordan denne virker, og på sammenhengen mellom egne forestillinger gjort i våken tilstand og i drømmer. Videre blir pasientene lært opp til å omskrive et mareritt til en ny drøm med en mer akseptabel slutt og til å gjenta forestillingen om denne.
For mer informasjon: Krakow og Zadra 2006

     


Marerittlidelse er definert ved gjentatte episoder med oppvåkning fra søvnen hvor en har sterke minner om ubehagelig drømmeinnhold, som involverer følelser som frykt eller angst, men også sinne, tristhet, avsky eller andre dysforiske følelser kan foreligge. Personen er i liten grad desorientert ved oppvåkning, og husker klart og umiddelbart drømmeinnholdet. Innsovningstiden etter et mareritt er ofte forlenget, og marerittene forekommer som regel i siste halvdel av nattesøvnen. Mareritt er mest vanlig hos barn, og prevalensen synker med stigende alder. For mer informasjon Pallesen, S. et. al.2007.  

 

 

Referanser:

Lancee, J. et al.: Long-term effectiveness of cognitive-behavioral self-help interventions for nightmares: Journal of Sleep Research 2011. 20:454-459.
Lancee, J. et al.: Cognitive-Behavioral Self-Help Treatment for Nightmares:
A randomized Controlled Trial: Psychotherapy
and Psychosomatics 2010. 79:371-377.
Krakow, B. et al.: Clinical Management of Chronic Nightmares:
Imagery Rehearsal Therapy. Behavioral Sleep Medicine 2006. 4(1), 45-70.
Pallesen, S. et al.: Søvnsykdommer, en oversikt. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, Vol 44, nummer 4, 2007, side 378-393