Den store felleskonferansen til den amerikanske barne- og ungdomspsykiatriske foreningen, AACAP og den tilsvarende kanadiske, CACAP ble arrangert i Toronto 18.-23.10.11. Det var hele 4 500 deltagere, og man kunne gå omkring en hel dag uten å treffe på en norsk kollega, som det for øvrig bare var et fåtall av. Nedenfor gjengis noen smakebiter fra det omfattende programmet.

Om de nye DSM-V-kriteriene for AD/HD

Et dagsseminar var viet oppdatering av AD/HD når det gjaldt ny forskning, diagnostikk og medikamentell behandling. Forslagene til diagnosekriterier i den nye utgaven av den amerikanske diagnoseklassifikasjonen DSM-V ble gjennomgått i detalj av Xavier Castellanos. Det viktigste her var at kriteriet for debut av AD/HD-symptomer økes fra 7 år til 12 års alder. Hos voksne som er under utredning for AD/HD, kan det ofte være vanskelig å dokumentere at AD/HD-symptomene startet før 7 års alder, så en endring i alders-kriteriet vil i mange tilfeller gjøre det lettere å sikre diagnosen. Det samme gjelder barn, unge og voksne med hovedsakelig uoppmerksom type AD/HD, fordi symptomer på oppmerksomhetssvikt sjelden viser seg tydelig hos yngre barn, og i særdeleshet hos jenter.
Siden symptomer på impulsivitet er dårlig dekket i DSM-IV, vurderer arbeidsgruppen for DSM-V å øke antall symptomkriterier med 3-4, slik at antall symptomer under hyperaktivitet/impulsivitet økes fra 9 og inntil 13. Dette er imidlertid ikke endelig bestemt. Videre diskuterer arbeidsgruppen hvilket antall symptomkriterier som må oppfylles for at AD/HD-diagnosen kan stilles hos ungdom og voksne, enten det blir 2-3 symptomer fra alle tre dimensjoner – hyperaktivitet, impulsivitet og oppmerksomhetssvikt, eller 4 symptomer fra de to hoveddimensjonene – uoppmerksomhet og hyperaktivitet/impulsivitet. Uansett hva som blir utfallet av denne diskusjonen, er det en viss bekymring for at en eventuell endring kan føre til at forekomsttallet for AD/HD i befolkningen vil komme til å øke.
I tillegg vurderer arbeidsgruppen å fjerne kravet om at AD/HD ikke kan forekomme samtidig med en autismespektertilstand. Dette forslaget er i samsvar med klinisk praksis, som har vist at AD/HD faktisk forekommer hos en del personer med lettere grader av autismespektrumforstyrrelser, som for eksempel Aspergers syndrom.

Behandling med sentralstimulerende legemidler ved
AD/HD + stoffavhengighet

Et symposium tok for seg behandling med sentralstimulerende legemidler og risiko for stoffmisbruk ved AD/HD. Lenard Adler og medarbeidere fra New York University School of Medicine hadde undersøkt virkningen av metylfenidat depottabletter (Concerta) hos 303 tenåringer i alderen 13-18 år med AD/HD og komorbid stoffavhengighet – unntatt nikotinavhengighet 1). Euforiske virkninger (følelse av oppstemthet) eller misbruk/videreutdeling av Concerta var ikke relatert til alvorlighetsgraden av stoffmisbruk. Tenåringsgruppen fikk ikke større grad av eufori på Concerta enn en gruppe på 255 voksne røykere med AD/HD uten stoffavhengighet, som også ble behandlet med Concerta. Konklusjonen var at Concerta var en trygg medisinering for tenåringer med AD/HD og ledsagende stoff-avhengighet, men vel å merke forutsatt en nøye klinisk oppfølging.

 

Praktisk nyttig om AD/HD og søvn

Et annet symposium med tittelen «Ny forskning om AD/HD og søvn», ble ledet av Margaret Weiss fra Vancouver, en erfaren kliniker og glimrende foreleser. Hun var for øvrig i Norge i høst og foreleste om samme tema 2) . Hun understreket at søvnforstyrrelser er svært vanlig hos barn med AD/HD, og at det hører med til rutinen for legen å kartlegge forhold ved søvnen hos barn med AD/HD. Mange av dem har problemer med å sovne om kvelden, selv om metylfenidat-dosen ikke gis for sent. Dr. Weiss fremholdt at ca 80 prosent av dem med innsovningsproblemer har effekt av Melatonin tabletter i dose 3 mg gitt 30 minutter før sengetid, forutsatt at leggetiden er fast på hverdager som i weekenden, og at det er en fast tid for oppvåkning om morgenen. Et særtrekk er at disse barna med AD/HD er mer sårbare for variasjoner i søvnmønsteret enn andre barn, slik at det er all grunn til å holde på en slik rutine. Det er viktig å være oppmerksom på at dataspill eller bruk av spill på mobiltelfonen om kvelden vil utsette øynene for lys og føre til at Melatonin ikke vil ha noen virkning. Ved manglende respons på Melatonin i dose 3 mg, kunne dosen økes til 6 mg og eventuelt ytterligere til 10 mg om kvelden. Dersom Melatoninbehandlingen stoppes brått, får barna ofte betydelige søvnproblemer. Når det gjelder varigheten av Melatonin-behandlingen ble det henvist til en nederlandsk studie der oppfølgingstiden hadde vært nesten 4 år, og uten at det var registrert noen alvorlige bivirkninger 3). Som Weiss sa: «Melatonin is like insulin for diabetes, it works beautifully», og «It works better the longer you take it».

Tourettes syndrom – nytt fra forskningen

Tourettes syndrom (TS) sto på agendaen for tre forskjellige seminarer. Et seminar om det nyeste innen forskning ble ledet av Barbara Coffey og et møte i interessegruppen for TS, ble ledet av James Leckman, begge nestorer i faget. Når det gjaldt nyere behandlingsmetoder mot tics ble det understreket at tics-kontrollerende trening (HRT eller CBIT) burde vurderes oftere og på et tidlig tidspunkt. Problemet i USA som i Norge, er at det er mangel på
terapeuter som kan tilby denne behandlingen. Resutatene av medisineringen mot tics er ofte skuffende, og forhåpningene som var knyttet til bruken av nyere antipsykotiske medikamenter etter år 2000 er langt på vei gjort til skamme. Leckman nevnte en familie der faren og åtte sønner hadde TS. Genetisk kartlegging viste at alle hadde en mutasjonsdefekt i et gen som koder for L-histidin dekarboksylase, et enzym som er involvert i biosyntesen (dannelsen) av histamin. Det er derfor av interesse å undersøke om histaminerge medikamenter (som påvirker histaminsystemet i hjernen) kan ha effekt mot tics. Men – uansett er det slett ikke sikkert at et slikt medikament vil hjelpe alle med TS.
På et kveldsseminar ble det vist en interessant spillefilm, «Phoebe in wonderland». Filmen var produsert med støtte fra den amerikanske Touretteforeningen og handlet om en 11-årig jente med TS og tvangssymptomer. Filmen ble så etterfulgt av en faglig diskusjon rundt diagnoser og behandlingstiltak. Dersom den kan forsynes med norske tekster, vil filmen trolig kunne egne seg i undervisningsopplegg av fagfolk her hjemme.


Sist, men ikke minst ble det vist hele 360 postere (!), og dersom noen skal fremheves måtte det være en poster om overlappingen mellom AD/HD og autismespektrum-tilstander, og en annen om oppfølging av et 33-års materiale av voksne med AD/HD og overvekt. Plassen her tillater imidlertid ikke nærmere referat av innholdet. Alt i alt var det faglige utbyttet av Toronto-konferansen utmerket, noe som gjorde det verdt å foreta den lange reisen dit.

 

1) Winhusen TM et al.(2011): Subjective effects, misuse, adverse effects of osmotic-release methylphenidate treatment in adolescent substance abusers with attention-deficit/hyperactivity disorder. J Child Adolesc Psychopharmacol; 21(5):455-463. 

2) Weiss MD, Salpekar J (2010): Sleep problems in the child with attention-deficit hyperactivity disorder. Defining aetiology and appropriate treatments. CNS Drugs; 24(19):811-828. 

3) Hoebert M et al. (2009): Long-term follow-up of melatonin treatment in children with ADHD and chronic sleep onset insomnia. J Pineal Res; 47(1):1-7.

Illustrasjonsfoto: Toronto. Istockphoto.