De siste årene har jeg brukt deler av min arbeidstid til forskning. Det startet med en interesse for EEG biofeedback, eller nevrofeedback som behandlingsmetode ved AD/HD. Jeg har gjort en pilotstudie på dette som jeg kan redegjøre for en annen gang. I minst like stor grad har jeg blitt involvert i bruk av såkalt kvantitativt EEG som diagnostisk metode i forhold til AD/HD.

EEG og kvantitativt EEG


EEG (elektroecefalografi) er avlesning av elektrisk aktivitet i hjernen. Den vanlige bruken av EEG er at en nevrolog inspiserer kurvene som registreres fra mange punkter på hodets overflate. Visse mønstre forbindes med epilepsi eller andre sykdommer i nervesystemet. Vi ser etter statistiske avvik og ikke sykdom. De kurvene som framkommer har navn ut i fra bølgelengde, målt i svingninger per sekund eller hertz (Hz). Theta defineres som 4-8 Hz. Såkalt lav beta er 13-20 Hz. Andre bånd er delta, alfa, høy beta og gamma. Kvantitativt EEG (QEEG) innebærer at EEG-signalene bearbeides og analyseres elektronisk. Såkalt Fourier analyse gir oss bilde av hvor mye «power», målt i microvolt som er knyttet til ulike frekvensbånd. Disse tallene kan igjen sammenliknes med en aldersnorm. Når vi snakker om mye theta-aktivitet eller forhøyet theta, betyr det at frekvenser i området 4-8 Hz er mer dominerende enn normalt.

Diagnoser


Før jeg sier mer om QEEG og diagnoser, er det viktig å minne om følgende: Alle diagnoser i psykiatrien stilles på bakgrunn av atferd og utvikling. Spesifiserte symptomer skal ha vist seg over tid, i ulike situasjoner, og skape vansker i hverdagen for pasienten og/eller omgivelsene. Det må sannsynliggjøres at symptomene ikke bedre forstås i lys av en annen tilstand eller diagnose, og det må dokumenteres at omfang og/eller intensitet av symptomene ligger utenfor et romslig definert normalitetsbegrep.
Under forarbeidet til diagnosesystemet DSM V (som ventes å komme i 2013) har det vært sterke krefter som ønsket å legge større vekt på biologiske markører for ulike diagnoser. Angivelig har de ikke nådd fram i stor grad. På AD/HD-feltet finnes det interessante funn knyttet til ulike EEG mål.

QEEG og AD/HD


En rekke forskningsstudier har vist at AD/HD kjennetegnes av mye theta-aktivitet; det vil si at langsomme bølger dominerer. De hjerneområdene som produserer slik EEG-aktivitet antas å være underaktiverte, eller i en slags hvilemodus. Støtte for dette har man fra andre metoder for undersøkelse av hjernens funksjon (PET-scan), der man har sett at det forbrukes mindre energi når hjerneområder domineres av langsom aktivitet som theta, sammenliknet med raskere bølger som beta. Forenklet er det slik at når EEG domineres av theta aktivitet er personen i en ufokusert tilstand, mens økte innslag av beta gjenspeiler fokusert oppmerksomhet. Theta/beta brøk, eller theta/beta ratio, er rett og slett et mål på hvor dominerende theta er i forhold til beta. Det har blitt publisert mange studier som viser at theta/beta ratio kan skille AD/HD fra normale kontroller med meget stor nøyaktighet, og ikke minst, kan skille AD/HD fra andre psykiatriske pasientgrupper med nesten like stor nøyaktighet. Andre forskere har imidlertid vist at det kan være ulike avviksmønstre i EEG hos personer med AD/HD-diagnose. En australsk forskergruppe har blant annet identifisert en undergruppe av AD/HD på ca 15 prosent med «motsatt» mønster, altså at de i forhold til normale kontroller har for mye betaaktivitet i forhold til theta. Det er også beskrevet andre statistiske avvik i QEEG hos personer med
AD/HD. Hvis det er slik at det bak «AD/HD-atferd» kan være flere ulike avviksmønstre i EEG, så er det lite sannsynlig at forhøyet theta/beta ratio fanger opp alle sammen.

Våre funn
Min artikkel i «Psychiatry Research», skrevet sammen med professor Knut Hestad (NTNU og Sykehuset Innlandet) og professor Juri Kropotov (NTNU og «Institute of the Human Brain» i St. Petersburg) handler om det forannevnte. Vi hadde 62 pasienter (7-16 år) med AD/HD og tilleggsvansker som alle var undersøkt med kvantitativt EEG; tre minutter øyne lukket, tre minutter med øyne åpne og 20 minutter mens de gjennomførte en PC-basert oppmerksomhetstest. I denne testen presenteres 400 bildepar. Når det er to dyr i samme par (gjelder 25 % av parene) skal man trykke på museknappen, ellers ikke. Vi hadde også 39 «friske» kontrollpersoner med samme alders – og kjønnsfordeling som pasientgruppa som også gjennomgikk den samme testen. Vi fant at såkalte omission-feil (ikke trykket når man skulle ha trykket) skilte meget godt mellom pasient- og kontrollgruppe (86 % nøyaktighet). Theta/beta ratio skilte mye dårligere (ca 60 %). Når vi gikk gjennom pasienter og kontrollpersonene en for en og skåret i forhold til norm, fikk vi imidlertid noen interessante funn vedrørende forhøyet theta. Vi brukte et strengt krav for å definere forhøyet theta (sannsynlighet for tilfeldig avvik fra norm mindre enn 1 prosent), og fant at 26 prosent av AD/HD-pasientene hadde et slikt tydelig avvik, mens bare 2,6 prosent av kontrollpersonene hadde dette avviket. Klart forhøyet theta (det vil si mye langsom EEG aktivitet) synes å være typisk for om lag en av fire med AD/HD, men forekommer meget sjelden hos normale kontrollpersoner. Dette harmonerer bra med de seneste studiene på området.


Alle våre AD/HD-pasienter hadde også gjennomgått testing og kartlegging ved hjelp av spørreskjemaer til lærere og foreldre. Vi benyttet BRIEF-skjemaet som kartlegger eksekutivfunksjoner og Conners’ Rating Scale Revised som kartlegger AD/HD-symptomer, emosjonelle vansker og atferdsavvik. Vi så på sammenhenger (korrelasjoner) mellom theta- og betaverdier på den ene siden og skalaer fra disse spørreskjemaene på den andre. Theta hadde sammenheng med flere skalaer som seg i mellom hadde likhetstrekk. Høye thetaverdier samsvarte med høye problemskårer for oppmerksomhet og eksekutive funksjoner som arbeidsminne, initiativ og organisering, men korrelerte ikke med impulsivitet. Når det gjaldt betaverdiene fant vi ikke uventet i kontrollgruppa at høyere betaverdier hang sammen med bedre skårer på oppmerksomhetstesten. Denne sammenhengen fant vi ikke hos AD/HD-pasientene. Der var det sammenheng mellom høye betaverdier og AD/HD-symptomer. Dette funnet harmonerer med at det finnes en undergruppe blant personer med AD/HD som har forhøyet beta (se foran).


I forhold til praktisk anvendelse tenker jeg at når vi finner tydelig forhøyet theta hos en person, så styrker det en AD/HD-hypotese. Det kan være et viktig innspill i saker der informantene har ulike oppfatninger. Da trekker jeg også veksler på studier som viser at markert forhøyet theta ikke er typisk for andre pasientgrupper i barne- og ungdomspsykiatrien. Basert på våre funn har jeg også en hypotese om at forhøyet theta finnes hos personer som sliter spesielt med oppmerksomhet og eksekutivfunksjoner.

Vil du vite mer finnes artikkelen online (fra mars 2012) i «Psychiatry Research»: Geir Ogrim, Juri Kropotov, Knut Hestad: «The QEEG theta/beta ratio in AD/HD and normal controls: Sensitivity, specificity, and behavioral correlates».