Foreman arbeider ved San Francisco Psychotherapy Research Group, og er utdannet lege og barnepsykiater. Han er sterkt influert av Psykoanalytikeren Joseph Weiss, en av grunnleggerne av institusjonen. Weiss, som også var psykiatriprofessor ved universitetet i Berkeley, utviklet sin psykoterapi på 50–60-tallet ut fra sin erfaring av at pasienter hele tiden tester terapeuten for å se hvordan de reagerer på deres emosjonelle vansker og atferd. Dette er en læringsstrategi for å bli bedre til å mestre livet. En av hjørnesteinene i teorien er at pasienten etter traumatiske erfaringer har etablert feilaktige antagelser om seg selv. Dette gir opphav til såkalte patogene antagelser og utvikling av psykopatologi. Dette ligger hele tiden til grunn for uttestingen. Foreman tar oss med bak det drepende «Kill-Bill» -blikket til jenta med vanngunneren på bokens omslagsbilde.

Men først møter vi Alex. En gutt på 11 år som har læringsvansker og AD/HD. Han var kronisk deprimert og ulykkelig. Begge foreldrene hadde strevd med Alex helt siden han ble født, moren Linda mest. En typisk problemsituasjon var rundt middagsbordet. Linda insisterer på at Alex skal sitte til de andre er ferdige. Han begynner å erte lillesøsteren. Irettesettelsen følger, det blir en eskalering. Alex blir nektet å møte vennene i helgen. Alex, som prøver å be om nåde og tilgivelse, får en oppfatning av at han er ond og at alle hater ham. Terapeutens oppgave ble sammen med familien å undersøke konfliktsituasjonene nærmere. Når konflikten mellom foreldrene ble dempet var det også mulig å få dem til å slutte å gi Alex straff. De kunne vise ham mer respekt enn tidligere når de måtte sette grenser. Foreman mener eksempelet med Alex er typisk for barn som er litt mer rigide og mindre empatiske enn det som er vanlig på grunn av lærevansker og AD/HD.

Hvor lett patogene antagelser fester seg hos barn fikk han demonstrert under jordskjelvet i San Francisco Bay i 1989 under terapi med en 12 år gammel gutt. De var midt i et spill da pasienten var uheldig med et terningkast som ville ha ført til at han tapte. Han skyndet seg derfor å kaste på nytt og fikk et bedre resultat. Akkurat da begynte rommet å riste og de måtte skynde seg ut i sikkerhet. Da de etter noen minutter kunne vende tilbake så han på Foreman og sa «jeg skal aldri gjøre det igjen». Han trodde jordskjelvet var forbundet med juksingen.

Foreman anslår at mer enn 80 prosent av hans pasienter enten har AD/HD, lærevansker eller begge deler. Han vier et eget kapittel til behandling av barn med AD/HD. Han beskriver den onde syklusen av «craziness», hvor barn med AD/HD og foreldre driver hverandre til vanvidd. Behandlingen vil i de aller fleste tilfellene involvere hele familien. Han er nøkternt tilbakeholden med bruk av medisiner, men anvender det når vanskene er av mer alvorlig karakter. Som i tilfellet med 10 år gamle Ricky. Hun ble henvist på grunn av mistanke om bipolar lidelse. Foreman ville først teste ut sin konklusjon om at det var en jente som hadde både
AD/HD og en alvorlig depresjon. Han startet behandling med antidepressiva. Da de depressive symptomene lettet var hun fortsatt plaget av sin impulsivitet i så stor grad at det gikk utover skolen. Han startet derfor behandling med sentralstimulerende ut fra antagelsen om at hun hadde behov for begge typer behandling. Gjennom eksempelet med Ricky deler Foreman sine kliniske vurderinger med leseren og vi får ta del i hans betraktninger om hvor viktig det er å ta ett skritt om gangen, prøve ut ett og ett tiltak og bruke tålmodighet. Plutselig begynner opplegget med premiering å virke. «Men hvorfor går det bedre nå enn før?» spør Foreman. «Fordi jeg ikke fikk stjerner da,» svarer Ricky. Ytterligere forklaringer trengs ikke.

Foreman leder oss gjennom kompliserte saker hvor kliniske valg og beslutninger aldri er rett fram. Med tålmodighet og en nysgjerrighet lik en detektiv vikler han opp fastkjørte konflikter og kommer opp med gode behandlingsmessige valg. Han argumenterer sterkt for det vi i Norge kjenner som ansvarsgrupper og individuell plan. Og han bruker skolen som en viktig arena for å se hvordan behandlingen virker. På tross av sitt medisinske fokus er boken lettlest og svært tilgjengelig. Den bør fungere godt både for fagfolk og for pårørende, ikke minst for å forstå kompleksiteten og hva tjenesteyterne kan hjelpe til med. Til slutt anbefaler han følgende hovedgrep for å bryte forbannelser. 1) Forstå barnet. 2) Forstå deg selv. 3) Forstå hva DU kan gjøre. Boken burde vært oversatt.

Breaking The Spell
Forfatter: Steven A. Foreman
ISBN: 9781439251935
SF Press
Sider: 320
Pris USD 25