For å forstå verden vi lever i og for å kunne kommunisere med andre mennesker, har vi utviklet et felles språk der vi navngir og klassifiserer opplevelser og fenomener. Enten det gjelder inndeling av levende organismer i arter og familier, eller beskrivelser menneskelig atferd, er alle diagnosesystemer menneskeskapte, som et resultat av kunnskap, tradisjoner, ideologier og andre forhold. Det betyr at diagnoser endrer seg over tid, i takt med ny erkjennelse og nye behov.

Medisinske diagnoser (fra gresk dia-gnosis, «ved kunnskap») utmerker seg ved at de har mange ulike funksjoner. Klinikeren må stille diagnose for å kunne fastslå pasientens prognose og gi riktig behandling. Entydig definerte og internasjonalt aksepterte diagnoser er nødvendig for forskning og fagutvikling, sykdomsovervåking og planlegging av helsetjenester og forebyggende tiltak. I vårt helsevesen er diagnostikk lovpålagt, utløser pasientrettigheter og resultatmidler. I rettstater tar man hensyn til tiltaltes mentale tilstand når en skal vurdere spørsmål om skyld og straff. Mindreårige, psykisk utviklingshemmede og andre personer med nedsatt vurderingsevne blir ikke dømt eller straffet på samme måte som fullt ut «tilregnelige» mennesker.

For enkelhets skyld er det i medisinen vanlig å bruke kategoriske diagnoser, der en enten fyller diagnosekriteriene eller ikke. Slike diagnosesystemer tar ikke hensyn til at det kan foreligge grensetilfeller, der symptomene fyller kriteriene bare i en kort periode, eller befinner seg i en gråsone mellom ulike kategorier. Derfor kan patologer med god grunn være uenige i om en vevsprøve inneholder kreftceller, kirurger kan diskutere om funnene på et røntgenbilde bør klassifiseres som et beinbrudd og psykiatere konkludere med ulike diagnoser basert på de samme observasjonene. Treffsikkerheten av diagnoser kan beskrives ved hjelp av begrepene validitet or reliabilitet. Validitet eller gyldighet angir hvor godt man klarer å måle det man egentlig ønsker å undersøke, mens høy reliabilitet er uttrykk for om at en har etablert en stabil og etterprøvbar målemetode. En metode med høy inter-rater reliabilitet vil således innebære at ulike sakkyndige med stor sannsynlighet vil konkludere med samme diagnose. Avhengig av sykdomstilstand og målemetode, kan inter-rater reliabilitet variere mye, men generelt er reliabiliteten ved diagnostikk av vanlige psykiatriske lidelser rapportert å være omtrent som for somatiske sykdommer. Ettersom sikkerheten ved diagnostikk kan variere fra nær 100 % til under 50%, kan det være like viktig å formidle den diagnostiske usikkerheten som selve konklusjonen av undersøkelsen.

Alle diagnoser oppstår i en sosial kontekst. Dersom ingen leser bøker eller bedriver nærarbeid, er det lite relevant å diagnostisere eller behandle langsynte. I samfunn der det stilles høye krav til sosiale ferdigheter og selvdisiplin gjennom barnehage, skole og arbeidsliv, kan atferdsvansker resultere i funksjonssvikt og psykiatriske diagnoser. Diagnosen AD/HD (hyperkinetisk forstyrrelse) har blitt foreslått som et eksempel på et nymotens påfunn som «sykeliggjør» normal atferd hos barn og voksne. Framveksten av det moderne industrisamfunnet var muligens medvirkende til at den skotske legen Sir Alexander Crichton i 1798 beskrev problemer med sviktende konsentrasjon og oppmerksomhet. I de påfølgende 200 år har dette syndromet (AD/HD) vært kjent under flere navn og blitt behandlet på ulike vis, i tråd med skiftende tidsånd og oppfatninger.
Norsk spesialisthelsetjeneste er pålagt å diagnostisere i henhold til «Den internasjonale klassifikasjon av sykdommer og beslektede helseproblemer», som kom i sin 10. utgave (ICD-10) i 1992. ICD har vært benyttet fra 1893, siden 1948 administrert av Verdens Helseorganisasjon (WHO). I Norge ble 5. revisjon av ICD-10 publisert i januar 2011. I tillegg til ICD-diagnosene eksisterer det flere andre diagnosesystemer, hvorav DSM er viktig innenfor psykiatrisk forskning og praksis. DSM, som er utgitt av den amerikanske psykiatriforeningen, har fra 1980-tallet hatt stor innflytelse på psykiatrisk klassifikasjon innenfor ICD. ICD-10 omfatter 15-16000 ulike diagnoser innenfor alle menneskets organsystemer, mens DSM-IV fra 1994 teller vel 350 psykiatriske diagnosekoder. Det pågår for tiden en omfattende revisjon av psykiatriske diagnoser. De nye diagnoselistene vil bli publisert som DSM -5 i 2013 og ICD-11 to år senere. Prosessen fram til de nye diagnoselistene kan følges og kommenteres på nettstedet DSM5.org, der det allerede har kommet inn tusenvis innspill til den nye diagnoselisten.

Moderne genetikk og nevrobiologi har i store trekk bekreftet at det finnes et biologisk korrelat til de vanligste psykiatriske diagnoser. Innenfor en diagnosegruppe finnes en opphopning av sårbarhetsgener, og en kan påvise funksjonelle endringer i hjernen ved psykiske lidelser. Forskning viser også at det er store forskjeller innenfor pasientgruppene, at det er en diffus overgang fra normalitet til sykdom og at de genetiske og funksjonelle funnene bare delvis korresponderer med offisielle diagnoser. En ytterligere begrensning ved psykiatriske diagnoser er at de i liten grad fanger opp subjektive aspekter ved lidelsene. Diagnosekoder er dessuten ikke utviklet for besvare eksistensielle spørsmål som skyld, ondskap, tilgivelse eller fravær av den frie vilje.

Alle journalister vet at helsestoff selger godt, særlig når det kan kombineres med mulige forestående katastrofer eller konspirasjonsteorier. Denne dramaturgien fungerer godt som blikkfang, for å selge aviser og for å få mange klikk på internett, men den gir oss lite innsikt.

Selv om det er «godt stoff» når fagfolk offentlig forfekter diametralt motsatte synspunkter, medfører denne journalistiske vinklingen at en går glipp et viktig aspekt, nemlig diagnosenes «usikkerhetsprinsipp». Neste gang overskriftene skriker mot oss om at noen har blitt «stemplet som syk», «erklært frisk» eller at det er en «skandale» når pasienten har fått ulike diagnoser for samme tilstand, må vi umiddelbart etterspørre: Hva var premissene for diagnostiseringen, hvilken metode ble anvendt og hvilken presisjon kan forventes av disse instrumentene?

 


Tilbake til Innsikt-forsiden