Denne sommeren ble innledet med et oppslag i Dagens Næringsliv om
at narsissistiske næringslivstopper kan avsløres av tester. En riktig sommeragurk?
Vi tror ikke dette kan avsløres ved blant annet å ta en test på
Oprah Winfreys hjemmeside. For enkelt? Kanskje litt lettvint vil nok
mange si. Ved å lese i boken ”Personlighetsforstyrrelse”, ser vi at det
kan skilles mellom narsissistiske atferdsforstyrrelser og narsissistiske
personlighetslidelser, slik Kohut gjorde. En person med førstnevnte tilstand
tyr gjerne til driftsmessig utagering på omgivelsene, mens en med
narsissistisk personlighetslidelse holder seg mer til fantasiforestillinger
og er mer hemmet i atferden. Narsissistisk personlighetsforstyrrelse
har fått sin egen kode (F60.8) i det amerikanske klassifikasjonssystemet
for mentale lidelser, DSM. Hvordan skille narsisstisk personlighetsforstyrrelse
fra antisosial personlighetsforstyrrelse (F60.1), som forekommer
omtrent tre ganger så ofte i befolkningen? Begge diagnoser har
tendens til utadvendt aggressivitet, rusmiddelmissbruk og kriminalitet
og kommer langt oftere til uttrykk hos menn enn hos kvinner. Denne
kunnskapen, og hvordan en gjennom tester og grundige intervjuer
kan stille diagnosen, er det mulig å få innsikt i gjennom å lese boken.
Psykolog Bernt Stokstad reiser i sitt debattinnlegg i Dagens Næringsliv 26.
juni med rette spørsmålet: Hvem kan dele ut slike diagnoser? Og problematiserer
det etiske ved å dele ut diagnostiske karakteristikker i en av landets
mest toneangivende aviser.


Boken Personlighetspsykiatri består av fem deler: Del 1, det bio-psykososiale
grunnlaget. Del 2, personlighetsforstyrrelser i henhold til diagnosesystemene.
Del 3, personlighetspatologi ved tilgrensende psykiske lidelser. Del
4, utredning. Del 5, behandling av pasienter med personlighetsforstyrrelser.

En grundig grunnbok

Dette er en grunnbok om temaet personlighetspsykiatri, og samtidig
en meget grundig bok. Den er skrevet med god penn og er derfor lettlest.
Det er mye tekst, hele 544 sider, kompakt og tettskrevet. Heldigvis
har boken pedagogiske faktabokser som gir leseren anledning til å
puste ut og til å sammenfatte stoff. Boken argumenterer for en modell
for personlighetspatologi som integrerer temperament (de primære
emosjonelle systemene og deres atferdsdisposisjoner), andre genetiske
sårbarhetsfaktorer og oppvekst. Grundigheten avspeiler seg for eksempel
ved å legge vekt på psykodynamiske og kognitive teoriers bidrag til
en forståelse av personlighetsforstyrrelser. Her spenner boken fra Sigmund
Freuds banebrytende arbeid via Kernbergs og Kohuts ego- og
selvpsykologi til mer moderne bidragsytere som Fonagy og Bateman
når det gjelder mentalisering.


Feltet personlighetspsykiatri, er som forfatterne påpeker, forholdsvis
nytt. For undertegnede er det imidlertid ikke ukjent. En betydelig del
av pensum på psykologistudiet har i alle år vært viet personlighetspsykologi,
og de aller fleste psykologistudenter har vel hatt en periode
med selvransaking etter suspekte trekk. Feltet personlighetspsykiatri
er likevel langt fra enkelt. Ganske allmenne menneskelige trekk slik de
er beskrevet i for eksempel femfaktormodellen tar utgangspunkt i følgende
dimensjoner: Nevrotisisme, ekstroversjon, åpenhet for erfaring,
medmenneskelighet og planmessighet. Hva er allmennmenneskelig og
mer ”vanlig”, og hva er for mye? Og hvilke undersøkelsesmetoder er
best egnet til å måle det?

Godt oppdatert på AD/HD

Boka har viet et eget kapittel til personlighetspatologi ved oppmerksomhets-
og hyperaktivitetsforstyrrelse, AD/HD, som blir beskrevet
som en sårbarhetsfaktor for senere utvikling av personlighetsforstyrrelse.
I en så bredt anlagt fagbok er det grenser for hvor dypt den kan
pløye her. De påpeker imidlertid at det først og fremst er utviklingen av
personlighetsforstyrrelsen, og senere kanskje rusmiddelmisbruk, som
ser ut til å forklare forekomsten av kriminalitet hos AD/HD-pasienter.
God utredning og diagnostisering er viktig. Behandling rettet mot AD/HD
ser ut til å ha dårlig effekt dersom for eksempel en behandlingskrevende
borderline personlighetsforstyrrelse blir oversett. Og omvendt. Adekvat
behandling for personlighetsforstyrrelse ser ut til å virke dårlig dersom
AD/HD-tilstanden overses. Kapittelet er godt oppdatert med hensyn
til referanser, der det også er vist til”AD/HD, Tourettes syndrom og
narkolepsi – en grunnbok”, redigert av Gerd Strand.

Forfatterne skriver med stor faglig autoritet, ikke minst på det nevrobiologiske
grunnlaget. Dette kommer blant annet godt med i kapittelet
om personlighetspatologi ved rusmiddellidelser. Her minnes det om
at det er flere grader og varianter av rusmiddellidelser. Forfatterne slår
fast at personer med rusmiddelavhengighet oftere har personlighetsforstyrrelser
enn personer med rusmiddelmissbruk. Og at stoffavhengighet
og misbruk oftere er forbundet med personlighetsforstyrrelse
enn alkoholavhengighet og misbruk. Forfatterne viser her til en sammenheng
mellom affektreguleringsproblematikk og bruk av rusmidler,
og at misbruket dermed får et selvmedisineringsaspekt.”Mottagelige”
unge hjerner er mer åpen for pregningen av rusmidler, noe som øker
sårbarheten for utvikling av personlighetsforstyrrelser. Suicidalitet
og selvskading, som forekommer relativt hyppig når det er snakk om
psykiske lidelser, har også et eget kapittel.


Erfarne fagfolk om lovende behandling

Boken viser til ulike former for psykoterapi som gode behandlingsstrategier
for mennesker med personlighetsforstyrrelser. Særlig har kombinasjonen
av individual- og gruppepsykoterapi vist seg å være vellykket.
To av forfatterne, professor i psykiatri og avdelingsoverlege Sigmund
Karterud og seksjonsoverlege Øyvind Urnes er tilknyttet Avdeling for
personlighetspsykiatri ved Oslo universitetssykehus, overlege dr. med
Theresa Wilberg er tilknyttet Avdeling for forskning og utvikling. Forfatterne
står dermed sentralt i feltet både når det gjelder behandling og
forskning. Godt halvveis, og kanskje litt feriemoden, begynte undertegnede
å lure på om boken ”Personlighetspsykiatri ”er litt for omfattende?
Så mange teorier og muligheter for å gjøre en feilvurdering? For å forstå
utvikling av personlighetspatologi må vi trekke inn et bredt mangfold
av perspektiver. Forfatterne trekker linjer til vår klassiske kulturarv helt
tilbake i antikken og kulturhistorien etter opplysningstiden. Begreper
og klassifikasjonsmetoder kommer og går. Skal jeg komme med en kritisk
innvending vil det være denne: Hvorfor ikke la boken ta utgangspunkt
i meg som leser, hvordan en personlighetsforstyrrelse gir seg til
kjenne i en klinisk hverdag og hvordan vi best skal forstå den? Her er
det jo snakk om allmennmenneskelige trekk de aller fleste av oss kan
kjenne igjen. Det kan gjøre en slik bok enda mer spennende uten at vi
dermed skal sette diagnoser og dele ut merkelapper sånn uten videre.

Sigmund Karterud , Theresa Wilberg , Øyvind Urnes
Personl ighetsps ykiatr i (1.utgave ).
ISBN: 9788205392106
Gyldendal Norsk Forlag , 2010
Sider : 544
Pris kr 685