Bakgrunnen for prosjektet
Skolen og lærerne opplever ofte utfordringer knyttet til å gi elever med AD/HD gode nok tiltak og tilrettelegging. Skolen er dyktig i å legge til rette for faglig læring, men elevene har også et behov for sosial læring. Atferdsvansker av ulik karakter kan være hemmende for læring og utvikling hos den enkelte elev og også ødelegge læringsarbeidet for en gruppe/klasse. Lærerne etterspør metoder/tiltak, og motivasjonen i forkant av prosjektet var høy. Mange av elevene med AD/HD har læreforutsetninger som i utgangspunktet skulle tilsi at et fagbrev er realistisk målsetting, men forhold knyttet til diagnosen (eksempelvis; organisering, planlegging og impulsivitet) kan være en stor utfordring for å kunne oppnå yrkeskompetanse. For å kunne hjelpe elevene best mulig ønsket vi å lære og å prøve ut metoden CPS. Målsettingen med metoden CPS er å redusere problematferd.

Prosjektet er støttet økonomisk av NKs ADHD Forskningsnettverk.

Litt om metoden
CPS er utviklet av Dr. Ross W. Greene, som er psykolog ved Harvard Medical School, og forfatter av flere bøker; blant annet «Eksplosive barn» (2005) og «Utenfor» (2011). Metoden brukes i flere land med positive resultater. CPS er et alternativ og en metode der barnet/ungdommen samarbeider med en voksen om å løse utfordringene – derav navnet problemløsning gjennom samarbeid (oversatt til norsk). Sammen finner den voksne og barnet/ungdommen fram til årsaken til problematferden og velger løsninger, som skal bidra til at problematferden reduseres. Barnet/ungdommen lærer gjennom bruk av metoden ferdigheter som bidrar til mer adekvat atferd – ferdigheter eleven i utgangspunktet mangler – samt problemløsning.

Greenes filosofi er at «Kids Do Well If They Can» (2008), og at dette må være utgangspunktet for valget av tiltak. Vår forståelse påvirker de tiltakene vi velger. Ifølge Greene stilles elever med atferdsvansker ofte overfor utfordringer de ikke mestrer (på grunn av forsinket kognitiv utvikling), og skolens rolle kan være å lære elevene disse ferdighetene. Vi må forstå atferdsvansker på samme måte som vi forstår lese- og skrivevansker – en forsinkelse og mangelfullt utviklede ferdigheter.

Greene hevder at problematferden oppstår i de situasjonene der det kreves ferdigheter som eleven mangler. Han kaller dette for «et uløst problem» (se illustrasjon). Kravene og forventningene står ikke i samsvar med individets ferdigheter og en har et uløst problem (problematferden). Ved å bruke metoden CPS lærer elevene ferdigheter som de mangler gjennom problemløsende samarbeid mellom lærer og elev.
CPS er en proaktiv metode. Greene hevder at stort sett all problematferd er forutsigbar, og at problematferden kan unngås ved å være i forkant. Kort beskrevet går modellen ut på:

Organisering
Prosjektet ble ledet av en administrativ prosjektleder, Roar Eriksen og faglig prosjektleder, Kari Eldby. Tilbakemeldingene vi fikk fra lærerne etter presentasjon av prosjektideen var et klart ønske om at alle lærerne skulle delta.


Gjennomføring av prosjektet
Lærerne og prosjektlederne deltok på et to dagers kurs med Ross Greene. Skolen kjøpte også inn aktuell litteratur som var tilgjengelig for deltakerne. Lærerne hadde gode rammebetingelser for å kunne utøve metoden sammen med elevene.
Prosjektgruppemøtene ble brukt til veiledning og evaluering. Vi gjennomgikk arbeidet med enkeltelever, og prosjektlederne kom med tips og innspill til hvordan utvikle oss videre i bruk av metoden. Det var satt av månedlig fast møtetid.

Ved skoleårets slutt ønsket prosjektlederne en individuell skriftlig evaluering fra deltakerne. Vi viser til evalueringen fra møtene og deltakernes sluttevaluering under neste resultater med drøfting. På grunn av taushetsplikt og personvern ønsker vi ikke å gjengi konkrete eksempler.

Ross Greene og lærere ved Bodø VGS
Ross Greene ( i hvit skjorte) og lærere ved Bodø VGS. Roar Eriksen og Kari Elby til venstre og høyre for Greene. Foto: Bodø VGS

Resultater med drøfting
Underveis i prosjektet erfarte vi at det var utfordrende å gjennomføre metoden i praksis. Elevene er i perioder i praksis, og andre organisatoriske faktorer gjorde det vanskelig for lærerne å gjennomføre så mange elevsamtaler som de ønsket. Samtalene måtte gjennomføres utenom lærernes egen undervisning. Dette førte til at det i perioder ble gjennomført få samtaler, spesielt før og etter ferier/skolefri. Ifølge Greene er en av lærernes største utfordringer å finne tid til samtalene (Greene 2011). Vi erfarte at organisatoriske faktorer gjorde gjennomføringen utfordrende. Ved første prosjektmøte var lærerne ikke kommet helt i gang på grunn av en hektisk oppstart av skoleåret.

Deltakerne fant tidlig ut at de «la lista» litt for høyt i forhold til hvilke utfordringer de prøvde å hjelpe elevene til å løse. Vi valgte da å prøve oss på mindre utfordrende atferdsvansker mens vi øvet på å bruke metoden.
Et av spørsmålene som kom opp flere ganger underveis i prosjektet var: «Er dette opplæring eller er det behandling?». Vi valgte å følge anbefalingen gitt fra Greene under kurset: Å ha fokus på det du kan gjøre noe med, ikke på det du ikke kan gjøre noe med. Greene hevdet at alt for mye tid går bort til å diskutere alt det andre burde/kunne ha gjort, istedenfor å ha fokus på det en faktisk kan gjøre noe med.

Prosjektlederne oppfordret gjentatte ganger deltakerne til å sende inn kopier av skjemaer utviklet av Greene. Vi fikk inn få, og på langt nær så mange som forventet. Utfylling av skjemaene var utfordrende. Lærerne hadde hatt fokus på å gjennomføre samtalene, mer enn skjemaene. Mangelen på bruk av skjemaene kan ha bidratt til dårligere resultater. Noen av de skjemaene vi har fått viser at enkelte var usikre i hvordan bruke disse. Erfaringene deltakerne gjorde seg var at noen ganger fungerte tiltakene og problemene ble løst, mens andre ganger bidro løsningene ikke til endring. Eleven klarte ikke å følge opp avtalene over tid. Feilkilden i disse situasjonene var enten at vi ikke hadde kommet fram til den egentlige årsaken til problematferden eller at løsningene ikke var realistiske.

Konklusjon
Felles for alle deltakerne var at de mente at de i løpet av prosjektperioden hadde endret syn på årsaken til elevenes atferdsvansker jamfør «Kids do well if they can», og ikke «Kids do well if they want». Den ekstra tiden de hadde brukt til elevsamtaler hadde ifølge deltakerne bidratt til en mer positiv relasjon mellom lærer og elev. Lærerne var derimot usikre på om metoden hadde bidratt til å redusere atferdsvansker. Noe av årsaken til dette kan kanskje forklares ut i fra at metoden viste seg å være krevende å bli god i. Lærerne hadde få opplevelser av å ha kommet fram til den egentlige årsaken til problematferden og løsningene fungerte derfor dårlig, samt at noen av løsningene kanskje ikke var realistiske.

Sett i etterkant av prosjektet ville det kanskje vært mer hensiktsmessig å innføre modellen på en annen måte. I utgangspunktet ønsket vi at alle lærerne skulle lære seg og anvende metoden, men erfaringene våre tilsier at metoden er vanskelig å bli god på å utføre. Kurset og fokuset vi har hatt har påvirket lærernes holdninger til elever med atferdsvansker og bidratt til en mer positiv relasjon, men vi kan ikke si at den har redusert atferdsvanskene til elevene i målgruppen. Alle deltakerne er likevel positive til metoden og anbefaler denne. Vi tror at effekten av metoden ville vært større dersom vi hadde gitt opplæring i og om metoden til hele personalgruppen, og gjort et smalere utvalg i forhold til hvem som skulle lære å praktisere den. Vi tror at for å bli god i metoden må en være villig til å «legge fra seg gamle vaner» i tillegg til tett veiledning og avsatt tid under opplæringen. Det er kanskje ikke nødvendig at alle lærerne kan gjennomføre metoden, men alle bør ha den grunnleggende forståelsen av årsaken til atferdsvansker hos elever.


Greenes anbefaling:
Ha fokus på det du kan gjøre noe med, ikke på det du ikke kan gjøre noe med.

 

Les også:
Helseinformasjon - hvordan bedre skolehverdagen

Tilbake til forsiden
 

Referanse
Greene, R.W. (2011). Utenfor. New York: Cappelen Damm AS.