Dette er den første prospektive studien av sitt slag som viser hvordan det har gått med barn med AD/HD etter at de nådde voksen alder. Alle barn (n= 5 718) født i tidsrommet 1976 til 1982 i Rochester, Minnesota, som fortsatt bodde der etter fylte 5 år, og som ga tillatelse til at medisinske journalopplysninger om dem ble benyttet, ble rekruttert til studien. I alt 379 barn tilfredsstilte kriteriene for diagnosen AD/HD etter DSM-IV TR, og diagnosen ble stilt da barna var gjennomsnittlig 10.4 år gamle. 362 av de 379 ga samtykke til å delta i undersøkelsen. I tillegg kom 5 barn fra den store gruppen uten AD/HD som utgjorde kontrollgruppen, se nedenfor, men som hadde fått stilt diagnosen på et senere tidspunkt, og etter at AD/HD-gruppen var inkludert. Barna med AD/HD (i alt 367) ble sammenlignet med en kontrollgruppe på 4 946 barn uten AD/HD, etter at 19 med alvorlig psykisk utviklingshemning og 369 som ikke ønsket å delta i studien, ble utelukket.

 

Resultater

Av de 367 barna med AD/HD var 7 (1,9 %) døde, hvorav 5 hadde hatt kombinasjonen av stoffavhengighet og minst en psykiatrisk ledsagertilstand. Dødeligheten i gruppen med AD/HD ble sammenlignet med de resterende i samme fødselskohort uten AD/HD ved hjelp av Standard dødelighetsratio (SMR). Generell dødelighet (dødsfall uansett årsak) for de med AD/HD var ikke signifikant høyere enn i kontrollgruppen (de uten ADHD), og det var bare dødeligheten for selvmord som var signifikant høyere (SMR 4,83) i AD/HD-gruppen.


Av de 367 med AD/HD var det mulig å følge opp 232, hvorav 72 % gutter, i en prospektiv undersøkelse til de var gjennomsnittlig 27 år gamle. Det viste seg da at 29 % (68 av 232) fortsatt tilfredsstilte kravene til AD/HD-diagnosen, og denne andelen var like stor for kvinner som for menn. Flertallet av de med AD/HD-diagnose i voksen alder (55 av 68 eller 81 %) hadde minst en psykiatrisk tilleggsdiagnose, som alkoholavhengighet/misbruk, depresjon eller angstlidelse, mens de resterende 13 hadde såkalt «ren» AD/HD. Av de 232 med AD/HD som barn hadde så mange som 57 % minst en annen psykiatrisk tilstand mot 35 % i kontrollgruppen, og denne forskjellen var statistisk signifikant.

 

Konklusjon

AD/HD bør ikke lenger bare betraktes som en barnediagnose som kan slå negativt ut for adferd og læreevne. Man bør heller se på AD/HD som en tilstand som kan vedvare inn i voksen alder, og som kan medføre noe økt risiko for tidlig død på grunn av selvmord. Dessuten - selv om knapt en tredel av barn med AD/HD i denne studien oppfylte kriteriene for AD/HD som voksne, hadde over halvparten minst en psykiatrisk diagnose i voksen alder. Dette er en bekymringsfull høy andel, tatt i betraktning at man undersøkte et befolkningsbasert utvalg av personer med AD/HD-diagnose som barn, og som ventelig hadde mindre alvorlige AD/HD-symptomer enn barn i et klinisk utvalg rekruttert fra sykehus-poliklinikker. Betydningen av behandlingen av AD/HD i barnealder for forløpet i voksen alder ble ikke undersøkt i denne studien, men det er sannsynlig at behandling i form av medisinering, adferdsterapi eller en kombinasjon av dette har påvirket prognosen.

 

Kommentar

Denne studien viste at så mange som 81 % av de som hadde beholdt AD/HD-diagnosen som voksne hadde minst en psykiatrisk tilleggsdiagnose. I noen tilfeller vil personer med tidligere uoppdaget AD/HD søke behandling for slike tilleggstilstander, bl.a. depresjon, angst eller stoffavhengighet. De vil kunne oppleve noe fremgang under behandlingen, for bare senere å oppdage at AD/HD var den primære årsaken til deres funksjonsvanskeligheter. Det er derfor viktig både for allmennleger og psykiatere å tenke bredt når slike pasienter skal utredes.

Les også

AD/HD som barn – ufør som voksen?

Referanse


Barbaresi WJ et al. (2013): «Mortality, ADHD, and psychosocial adversity in adults with childhood ADHD: a prospective study». Pediatrics; 131(4):637-644.

Illustrasjonsfoto: iStockphoto