Poliklinikken for angst og tvangslidelser ved Oslo universitetssykehus hadde den 14. og 15. mars sitt årlige angstseminar. Årets foredragsholder var dr. med. Ingvar Wilhelmsen som er professor ved Institutt for indremedisin, Universitetet i Bergen. Foruten å være er spesialist i indremedisin og fordøyelsessykdommer er han også spesialist i psykiatri. En dag i uken driver han en liten poliklinikk som går under navnet Hypokonderklinikken som er en seksjon av Medisinsk Poliklinikk, Haraldsplass Diakonale Sykehus. Ordet hypokondri gir assosiasjoner til helsemessige trivialiteter som får store dimensjoner og kaller kanskje litt på smilebåndene. Tittelen på Wilhelmsens siste bok, Det er ikke mer synd på deg enn andre, kan få oss til å tro at denne professoren fra Bergen er bitte lite grann arrogant. Likevel, eller kanskje nettopp derfor, ble jeg interessert. Overveldende angst og tvangsproblematikk er jo ikke ukjent for verken AD/HD eller Tourettes syndrom, så jeg meldte meg på. Driver professor Wilhelmsen gjøn med folk som strever med plager? Det første som møter meg er en fullstappet foredragssal i Velferdsbygget på Gaustad. Behandlere og terapeuter satt tett i tett, som sild i tønne. På podiet en mild, men selvsikker bergenser, som snakker i vei. Om helseangst og tenkt kreft. Tenk det. TENKT KREFT. Og mange andre tenkte helseplager og katastrofer. Helt uten powerpoint. For mange er jo videokanon og lysark en god angstdemper i en sådan stund.

Så han snakker i vei om hvordan pasienter forholder seg til ekte kreft og tenkt kreft og så videre. Litt arroganse kan kanskje spores av og til – men det er opplagt mye humor (med skarre-r) og et blomstrende språk med mange kasusbeskrivelser. Som indremedisiner og psykiater beveger han seg på trygg grunn og har betydelig autoritet når det gjelder å tolke og sortere symptomer. Han understreker også at det er viktig å skille de alvorlige psykiatriske sykdomstilstandene og som trenger dertil behandling fra de som er skapt mer tankemessig. Hans erfaring er at folk forholder seg annerledes til ekte helseplager enn de tenkte.

Pasienter som får ødelagt tilværelsen på grunn av at kroppen til stadig ransakes for mer eller mindre vage tegn som kan tyde på en eller annen diagnose, selvsagt under forutsetning av at det er sjekket ut på forsvarlig vis at alt er i orden, stiller han gjerne følgende spørsmål: «Hvordan forholder du deg til livets usikkerhet og det å leve med risiko?» Vi får høre mye om «Berit», en pasient som har gitt tillatelse til å bli brukt som kasus. Som hadde fått sterkt tilbakefall av helseangst etter at søsteren hadde fått påvist celleforandringer på livmorhalsen. «Men det var jo din søster. Hvorfor er du så redd?» spør Wilhelmsen. «Jo, nå er det vår tur» konstaterer pasienten. I stedet for å møte dette med en solid dose av empati, velger han en mer konfronterende linje. «Dette må du forklare meg, at nå er det blitt deres tur. Jeg er nemlig ikke klar over at når det gjelder sykdommer, ulykker og katastrofer, så finnes det en køordning. Det er helt nytt.» Dette var vanskelig å forklare for henne, og hun ble kanskje litt flau. Til slutt sa hun. «Wilhelmsen, dette høres jo helt sykt ut». Det var ikke vanskelig å si seg enig i det. For de som synes dette kanskje høres litt arrogant ut, så innrømmer Wilhelmsen at han noen ganger kanskje kan høres slik ut. Men det er en varme og omtanke for pasienten som gjør at han balanserer fint. Tanker er nå en gang bare tanker, og det er viktig å skille mellom tanker og sannheter. For å forklare sin form for kognitiv terapi bruker han en referanse til forfatteren Mark Twain. Forenkle så mye som mulig, men ikke mer. Opplegget han følger avviker ikke så mye fra det som er karakteristisk med en oppdeling i Holdninger – Atferd – Følelser. Det er viktigere å vite hva som er problemet enn hvorfor – som ofte er en lang, innviklet historie. Og senteret for regulering av følelser (amygdala) forstår handling best. Da kan det være en lettelse å slippe at det bombarderes med grubling over feil som kan ha vært gjort eller bekymringer for fremtidige sykdommer og katastrofer – uten rot i virkeligheten her og nå. Grubling og bekymringer er jo også handlinger. Ved Hypokonderklinikken får pasienter fra Bergen fem timer mens andre må nøye seg med to. Da får de den første timen den dagen de kommer, og andre time dagen etter. Enkel og greit. Wilhelmsen tror det er lett å overbehandle angsttilstander, og refererer til forskning som viser at det kan oppnås gode resultater ved korttids kognitiv terapi.

Som en del av seminaret får Wilhelmsen en ekte angstpasient opp på podiet som får sin første time der og da. Snakk om konfrontering – men det ser ut til å gå svært bra. Så etter to dager på tilhørerstolen uten ett eneste dødt punkt tenker jeg: Kan dette være noe for pasienter med AD/HD, Tourettes syndrom eller narkolepsi? Wilhelmsen sier jo ingen ting om akkurat det. Men dette høres ut til å være et godt alternativ. For mange med disse tilstandene har jo også angst eller de bruker mye energi på depressiv grubling og har lav selvtillit. Tidsaspektet, det enkle og direkte ved metoden taler for at denne terapiformen egner seg. Og det er noe med formidlingen. Selv om Wilhelmsen ikke har kapasitet til å ta imot alle som skulle ønske terapi ved Hypokondriklinikken, så demonstrerer han at måten å ordlegge seg på med tydeligliggjøring av paradokser, gjerne med en humoristisk snert har stor betydning. Ennå synger det litt på bergensk i ørene mine: «Dette må du forklare meg, at det nå er blitt deres tur?» Noe å lære av kanskje?

REFERANSE
Wilhelmsen, Ingvard. (2011.) Det er ikke mer synd på meg enn andre. Hertevig Forlag