Blant barn med tics er det mange som opplever at ticsene langt på vei forsvinner innen de blir voksne, og man antar at minst en tredjedel blir helt ticsfri som voksen. Derimot vet man lite om tilleggsvansker og utviklingen av vanskene fra barn til voksen. Det finnes studier som viser at selv om man blir ticsfri, så er det en del som fortsetter å ha eller utvikle andre vansker som kan dreie seg om psykososiale problemer, angst eller depresjon.

Hensikten med denne studien var å undersøke utviklingen av atferdsmessige og følelsesmessige vansker og relasjonsvansker hos barn med tics eller TS gjennom en 4-årig oppfølgingsstudie. Studien baserte seg på foreldres og læreres rapportering om barnas fungering ut fra sterke og svake sider.

Utvalget var trukket fra den store befolkningsbaserte studien «Barn i Bergen» som startet sin første runde med datainnsamling i 2002. Forskerne hadde strenge inklusjonskriterier for tics og/eller Tourettes syndrom hos barn i alderen 7-9 år. Studien endte opp med 38 barn med tics trukket fra et utvalg på 4025 barn. Dette ga en forekomst på 0,94 %. Av disse var det 30 gutter (78,9 %). 22 barn (57.9 %) hadde kun motoriske tics, og 16 (42,1 %) hadde både motoriske og vokale tics. Barn med tics ble sammenlignet med barn uten tics (matched controls).

Kartlegging av barnas sterke og svake sider var basert på informasjon fra foreldre og lærere som hadde fylt ut spørreskjemaet «SDQ» (Strengts and difficulties questionaire). Dette er et spørreskjema for vurdering av mental helse hos barn/unge. Spørreskjemaet dekker fem temaområder; emosjonelle symptomer (5 spørsmål), atferdsproblemer (5 spørsmål), hyperaktivitet/oppmerksomhetsproblemer (5 spørsmål), problemer i relasjon til venner (5 spørsmål) og prososial atferd (5 spørsmål). Studien sammenlignet foreldres og læreres svar på SDQ-skjemaene ved tidspunkt 1 og tidspunkt 2 (4 år senere). Svarene ble analysert ved hjelp av Students t-test (for å finne statistisk signifikante forskjeller mellom middelverdiene i to utvalgsstørrelser).

Resultatene viste at den totale skåren for både de fem områdene samlet, og på delområdene var høyere både ved første og andre runde hos barn med tics. Barn uten tics hadde til sammenligning en nedgang i sosiale problemer/venneproblemer fra første datainnsamling til fire år senere. Barn med tics opplevde først og fremt en økning i emosjonelle vansker og sosiale vansker fra 2002 til 2006. Derimot var det en nedgang i vansker knyttet til alvorlige atferdsforstyrrelser og vansker knyttet til hyperaktivitet og uoppmerksomet. Her var rapporteringen fra lærere og foreldre påfallende lik. Prososial atferd så ut til å holde seg jevnt i løpet av fireårsperioden. Sammenlignet med andre studier (en klinisk internasjonal studie og en svensk befolkningsundersøkelse av Khalifa og von Knorring) gir dette et ganske likt bilde av assosiasjonen mellom tilleggsvansker og tics/Tourettes syndrom.

Konklusjonen på denne studien viser at det er en assosiasjon mellom en rekke internaliseringsvansker (angst og
depresjon) og eksternaliseringsvansker (aggresjon og anti-sosial atferd), samt sosiale problemer og tics/Tourettes syndrom hos barn. Spesielt emosjonelle og relasjonelle vansker ser ut til å øke, mens alvorlige atferdsforstyrrelser og hyperaktivitet- oppmerksomhetsvansker ser ut til å gå ned.

Implikasjoner av disse funnene viser at man må være klar over at tilleggsvansker ofte kan virke svært negativt for barnet og ende opp med å bli vedvarende eller kroniske. Fagfolk bør være klar over at det er en viss sannsynlighet for at barn med tics som har begynnende vansker ofte kan oppleve en forverring av vanskene over tid.


Barn i Bergen studien er en longitudinell befolkningsbasert studie som ønsker å følge alle barn født i Bergen 1993 -95 fra tidlig skolealder til ungdomstiden. Målsetningen med Barn i Bergen er å få kunnskap som kan bidra til at det psykiske helsetilbudet for barn og unge bedres. Barn i Bergen studien startet opp i 2002, og til nå har det vært fire runder med datainnsamlinger. Ansvarlig instans for studien er RKBU Vest, ved Uni Research.


SDQ (Strenghts and difficulties questionaire) er en del brukt, og i klinisk sammenheng først og fremst som atferdsscreening eller kartlegging av sterke og svake sider hos barnet. Man bruker resultatet som en pekepinn til eventuelt grundigere testing og undersøkelser videre og på hvilke områder. Man vet ikke foreløpig hva som er «riktig» grenseverdi for norske forhold, men testens psykometriske egenskaper (normdata, reliabilitet og validitet) er nå under evaluering i Norge. Resultatet blir publisert på www.psyktestbarn.no


 

LES OGSÅ

Atferdsterapi for barn med Tourettes syndrom

Tourettes syndrom og eksplosive raseriutbrudd – forekomst og risikofaktorer

Ross Greene – Om eksplosive barn & problemløsning gjennom samarbeid

Referanser:
Hoekstra, P.J. et. al. (2013): Emotional development in children with tics: a longitudinal population-based study. Eur Child AdolescPsychiatry; 22:185-192

Khalifa, N. and von Knorring A.L. (2006): Psychopatology in a swedish population of school children with tic disorders. Journal of Am Acad Child Adolesc Psychiatry; 45: 1346-1353

Illustrasjonsfoto: Istockphoto