Primærleger spiller en viktig rolle i utredning og behandling av voksne med AD/HD. Medikamentell behandling, fortrinnsvis med sentralstimulerende legemidler, er for mange en viktig del av behandlingstilbudet for tilstanden. Både internasjonale og nasjonale retningslinjer anbefaler at medikamentell behandling initieres i spesialisthelsetjenesten eller av privatpraktiserende spesialist. Den medikamentelle behandlingen kan senere bli overført til pasientens primærlege for videre oppfølging når tilstanden vurderes til å være stabil. Likevel har det blitt reist spørsmål om primærlegene egentlig er rede for denne oppgaven. Fra primærlegenes side er det blant annet gitt uttrykk for usikkerhet hva angår kompetanse på diagnosen AD/HD hos voksne, og noe skepsis når det gjelder forskrivning av sentralstimulerende legemidler, især med tanke på misbruksproblematikk og pasientens evne til å kunne forplikte seg til ofte langvarig oppfølging. Forskning har vist at lege-pasient-forholdet kan ha stor betydning for pasientens tilfredshet, etterlevelse og oppfølging av behandlingen. Hvordan dette forholdet er mellom primærleger og voksne pasienter med AD/HD har så langt blitt lite undersøkt.

Om studien

I vår studie om Voksne med AD/HD: pasient- og primærlegerapportert bruk og misbruk av sentralstimulerende legemidler tok vi utgangspunkt i et utvalg på 274 voksne pasienter med AD/HD som alle hadde stadfestet enten pågående eller avsluttet behandling med sentralstimulerende legemidler og deres behandlingsansvarlige fastleger. Pasientutvalget er beskrevet nærmere i en tidligere publikasjon fra vår side. I alt 159 spørreskjema fra både voksne med AD/HD og deres behandlingsansvarlige primærleger kunne inkluderes i studien hvilket utgjør 58% av det opprinnelige utvalget. Det var ingen signifikante forskjeller mellom dem som deltok og de 115 som ikke kunne inkluderes. Deltakernes gjennomsnittsalder var på 37.6 år, og 75 (47%) av deltakerne var kvinner. Nærmere 43% av deltakerne tilfredsstilte kriteriene for diagnosen AD/HD, kombinert type, mens 33% fylte kriteriene for diagnosen AD/HD, hovedsakelig oppmerksomhetssvekket type. Depresjon og angst var med henholdsvis 46% og 31% de hyppigst registrerte komorbide psykiske lidelsene. Majoriteten av primærlegene (94%) rapporterte på en voksen pasient med AD/HD, og nærmere 70% av utvalget ble behandlet av en mannlig primærlege. Daglig gjennomsnittsdosering for de 103 deltakerne som rapporterte pågående medikamentell behandling for AD/HD var på 54 mg for korttidsvirkende metylfenidat, på 52 mg for langtidsvirkende metylfenidat, og på 40 mg for amfetaminpreparater, og således i tråd med generelle anbefalinger. Det ble rapportert få tilfeller med alvorlige bivirkninger, mens de hyppigst rapporterte bivirkninger som hadde vedvart over en periode på minst 2 uker var hjertebank, angst og depresjon. Mer enn 35% av deltakerne hadde ikke mottatt noe form for psykososial oppfølging i tillegg til medikamentell behandling for AD/HD.
 

Resultater fra undersøkelsen:


I vår spørreskjemabaserte studie ble følgende undersøkt nærmere:

1.
Grad av overensstemmelse mellom primærleger og voksne med AD/HD på bruk og misbruk av sentralstimulerende legemidler. Resultatet viste en høy grad av overensstemmelse på pågående og avsluttet medikamentell behandling for AD/HD. Videre fant vi en høy grad av overensstemmelse på behandling for rusmiddelmisbruk. Majoriteten av primærlegene (82%) hadde ingen mistanke om misbruk av sentralstimulerende legemidler. I de få tilfeller hvor primærlegen mistenkte misbruk av sentralstimulerende legemidler fant vi en høy grad av overensstemmelse med pasientrapportert misbruk. Grad av overensstemmelse var derimot lav når det gjaldt bivirkninger og manglende effekt som grunner for å avslutte behandling med sentralstimulerende legemidler.

2.
Grad av overensstemmelse mellom primærleger og voksne med AD/HD på ikke medikamentell, psykososial oppfølging. Resultatet viste en lav grad av overensstemmelse mellom lege og pasient.

3.
Grad av overensstemmelse mellom primærleger og voksne med AD/HD på selvrapportert aktuell fungering og primærlegens vurdering av denne. Her fant vi en moderat grad av overensstemmelse.


Forskning har vist at en vanlig konsultasjon hos primærlegen varer i ca 16 minutter, og at det i løpet av denne tiden foretas mellom 2-3 kliniske beslutninger. Våre funn av en høy grad av overensstemmelse mellom primærleger og voksne med AD/HD med tanke på at pågående medikamentell behandling er i tråd med hva man har funnet tidligere.

Vi observerte at misbruk av sentralstimulerende legemidler kun forekom i liten grad, hvilket mest sannsynlig må tilskrives at overføring fra spesialist til primærlege i tråd med gjeldene retningslinjer, først skal kunne foretas når tilstanden er stabil. Graden av overensstemmelse mellom primærlege og voksen pasient med AD/HD var derimot lav når det gjaldt grunner for å avslutte behandlingen.

Studier har vist at leger ofte ikke forklarer for sine pasienter hvorfor man velger å avslutte en medikamentell behandling. Nyere forskning innen AD/HD viser også at en slik beslutning like gjerne kan være pasientens eget valg, og at dette ofte ikke formidles tilbake til behandlingsansvarlig lege. Det er således også med tanke på AD/HD helt åpenbart behov for en forbedring av lege-pasient-forholdet for eksempel gjennom et tiltak som «shared decision making» som kanskje best kan oversettes med «delt beslutningsprosess».

Vi observerte videre en lav grad av overensstemmelse for ikke-medikamentelle behandlingstiltak, hvilket man også har rapportert fra andre studier. Det viser seg at leger og pasienter ofte er uenige om besøket hos legen inneholdt tiltak som for eksempel rådgivning, veiledning og støttesamtaler.

Betydningen av slike tiltak kan dog ikke undervurderes idet forskning har vist at en kombinasjon av medikamentell behandling med for eksempel kognitiv terapi ofte vil være nødvendig for å kunne optimalisere behandlingseffekten hos voksne med AD/HD. Dette vil igjen for de fleste kreve et godt og tett samarbeid mellom primær- og spesialisthelsetjenesten.


Forutsatt man tar hensyn til de åpenbare begrensninger som tilligger vår studie kan en konkludere med at medikamentell behandling av voksne med AD/HD med sentralstimulerende legemidler trygt kan overføres til pasients primærlege når tilstanden er stabil.


Les også

Femti pluss – En studie om det å bli godt voksen med AD/HD

Tilbake til forsiden

 

Illustrasjonsfoto: Shutterstock

 

Referanser:
1. National Institute for Health and Clinical Excellence (2008) Attention deficit hyperactivity disorder: diagnosis and management of ADHD in children, young people and adults. Clinical guideline 72. Available at www.nice.org.uk/CG72
2. Helsedirektoratet (2007) IS-1244 Veileder i diagnostikk og behandling av AD/HD. Oslo
3. Thapar A, Thapar A (2002) Is primary care ready to take on attention deficit hyperactivity disorder? BMC Fam Pract 3:7
4. Shaw K, Wagner I, Eastwood H, Mitchell G (2003) A qualtitative study of Australian GPs’ attitudes and practices in the diagnosis and management of attention-deficit hyperactivity disorder (ADHD). Fam Pract 20(2):129-134
5. Cooper-Patrick L, Gallo JJ, Gonzales JJ, Vu HT, Powe NR, Nelson C, Ford DE (1999) Race, gender, and partnership in the patient-physician relationship. JAMA 282(6):583-589
6. Lensing MB, Zeiner P, Sandvik L, Opjordsmoen S (2013) Adults with ADHD: use and misuse of stimulant medication as reported by patients and their primary care physicians. ADHD Atten Def Hyp Disord 5:369-376
7. Lensing MB, Zeiner P, Sandvik L, Opjordsmoen S (2013) Four-year outcome in psychopharmacologically treated adults with ADHD. J Clin Psychiatry 74(1):e83-e93